Om fastetid, Hegel og sosiale medier

Hegel og sosiale medier

For den som følger det kristne kirkeåret er vi nå inne i fastetiden. Enkelt sagt er fasten en forberedelsestid frem mot påskefeiringen hvor man velger å avstå fra noe man vanligvis gjør. Tradisjonelt har fasten vært knyttet til mat. Den har handlet om å avstå fra visse former for mat og drikke som kjøtt, dyreprodukter og alkohol, eller mat i sin helhet over visse tidsrom.

I dag er det blant mange kristne blitt populært å benytte fasten til å avstå fra deler av sin digitale hverdag, og særlig sosiale medier. Mange har et inntrykk av at sosiale medier på en eller annen måte ikke er helt sunt. Å bruke litt mindre tid på facebook er nok en god idé av flere grunner, men går det an å tenke dypere over hvordan sosiale medier påvirker oss selv og våre mellommenneskelige relasjoner?

For et mulig svar på dette har den britiske filosofen Roger Scruton sett til Hegels filosofi om bevissthet. Georg Wilhelm Friedrich Hegel er en av filosofihistoriens store skikkelser, og virket i Tyskland på begynnelsen av 1800-tallet. For Hegel er ikke selvbevissthet bare evnen til å ha en bevisst erfaring av verden. En fullt utviklet selvbevissthet har også en klar erfaring av et jeg; en opplevelse av sin egen eksistens som et individ. For å ha denne opplevelsen må individet ha mål og planer som kan lykkes eller mislykkes. Det må ha en noenlunde klar oppfatning av hva det holder på med og hvorfor. Dette innebærer en aktiv samhandling med verden. En verden hvor man kan møte og overkomme motstand, hvor man er nødt til å ta risiko for å oppnå noe av tilsvarende verdi.

Derfor kan jeg kun bli meg selv fullt og helt gjennom relasjoner til andre mennesker. Kun ved å risikere å bli avvist kan jeg bli godtatt. Kun gjennom uenigheter, konflikter og forpliktelser utvikler jeg meg som en fri person blant andre personer. Ved å se at andre ser meg som en annen person, slik jeg ser andre, kan jeg begynne å forstå hva det er som gjør at jeg er meg. Dette er nødvendig for å utvikle det Fichte, en kollega av Hegel, var den første til å kalle selvsikkerhet.

Det er den umiddelbare speilingen av meg selv i den andre som forsvinner gjennom sosiale medier. Ansikt til ansikt er man fokusert på den andre, på alle de små signalene i kroppsspråk og tonefall, og man kan respondere fritt på hverandre i et fellesskap av gjensidig oppmerksomhet. Når fellesskapet blir redusert til en skjerm er ikke lenger den andre fri til å respondere og utfolde seg innenfor min oppmerksomhet. For jeg kan når som helst med et lett trykk velge den andre bort. Jeg kan ha vært opptatt med noe annet, eller jeg kan ha valgt å ikke svare. Uansett så er dette under min kontroll, og hvor mye oppmerksomhet jeg ønsker å gi forblir alltid uklart for den andre. Dette går begge veier, og er noe begge sider vet. Noe som resulterer i et ønske om mest mulig kontroll og minst mulig risiko. Frykten for risiko forsterkes også av nettets evne til å forevige. En feil kommentar, et ønske om intimitet eller et uttrykk for sårbarhet kan lett bli stående for alltid. Og risikerer samtidig å bli delt med uvedkommende eller spredt videre utover nettet.

Derfor kan sosiale medier aldri erstatte interaksjoner ansikt til ansikt, og i verste fall kan det hindre oss i å utvikle oss som frie selvsikre personer. Et alternativ kan være å ta risikoen digitale interaksjoner krever, men dette kan lett lede til misforståelser og bli emosjonelt utmattende. En annen mulighet er å erkjenne mediets begrensninger og ta det tilsvarende uhøytidelig. Her følger jeg ofte et visdomsord fra en god venn av meg: Bare skriv noe drit!

Nå er det kanskje mer forståelig hvorfor mindre bruk av sosiale medier kan være sunt. Men for å gå tilbake til innledningen, er det egentlig faste å avholde seg fra noe som ikke er bra i utgangspunktet? Fastens utgangspunkt er en øvelse i selvdisiplin ved å nekte seg selv noe man vanligvis unner seg. Og man burde jo aldri unne seg noe som i utgangspunktet er skadelig! På samme måte gir det ikke mening for en alkoholiker å si at han faster fra alkohol i en periode for så å begynne å drikke igjen etter at fastetiden er over. Så dersom livet ditt er bedre med mindre sosiale medier, ser jeg ingen grunn til å gå tilbake. Bruk heller mer tid ansikt til ansikt med andre og samtidig bli mer deg selv.

 

 

Videre lesning/bakgrunn: Roger Scruton, How to be a Conservative, kapittel 11: Realms of Value s.185-186.

Hinsides Paradis – Drømmen om det evige liv

Ezekiels syn, av Francisco Collantes, 1630.
Ezekiels syn, av Francisco Collantes, 1630.

«Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»1 Dette er svaret Jesus gir til en av forbryterne han blir korsfestet sammen med ifølge evangeliet etter Lukas. Nostalgien etter paradis, drømmen om å nå tilbake til en opprinnelig idyllisk tilstand, er ifølge religionsviteren Mircea Eliade et sentralt trekk i menneskelig tenkning og litteratur.2 At kristen tenkning knytter denne drømmen til et liv etter døden er noe alle vet. Men akkurat hva innebærer et slikt liv eller tilstand ifølge kristendommen? Er det en flukt fra en ond materiell verden? Er det å sitte på en sky og spille harpe til det kjedsommelige i all evighet? Eller har det noe med denne fysiske verden å gjøre, kroppene våre og hvordan det hele egentlig var ment til å fungere?

Platon og Jesus
Det er ikke mangel på forskjellige uttrykk og forestillinger rundt livet etter døden i den kristne intellektuelle tradisjonen, men urovekkende få er kjent med hva som faktisk er, og har vært, hovedsynet innen kristendommen. En angivelig allmenn tanke om at livet etter døden er en utfrielse fra kroppen og den fysiske verden som holder oss tilbake fra Gud likner ved nærmere ettersyn mer på Platon enn Jesus.3 Det fantes også kristne retninger i det andre århundre, såkalte gnostiske retninger, som så på frelse som en utfrielse fra en ond materiell verden til en guddommelig eller åndelig tilstand, men disse ble etter hvert erklært kjetterske av den stadig mer enhetlige oldkirken.4

Tankene om å bli fri fra kroppen og den kroppslige verden minner sterkt om de man finner i østlige religioner som buddhisme og hinduisme, men er det dette kristendommen handler om? Det vil si den religiøse retningen som startet som en jødisk sekt i det første århundret omkring påstanden om at Jesus fra Nasaret, en mann dømt til døden og henrettet for å fremstå som jødenes konge, var blitt levende kjøtt og blod igjen. For å forstå hva de første kristne tenkte om livet etter døden, og derfor hva den senere kirken har ansett som rett lære, er det nødvendig å se nærmere på den jødiske konteksten Jesus forsto seg selv som en del av, og hvordan hans etterfølgere tolket hendelsene rundt ham innenfor denne konteksten.

Fra død til liv – Gjenopprettelsen av Israel
Den jødiske oppfatningen om «livet etter døden» i antikken var at Gud på dommens dag, skulle vekke opp de døde, og gi dem en ny fysisk kropp. Jon D. Levenson beskriver i Resurrection and the Restoration of Israel hvordan denne oppfatningen utviklet seg gjennom den jødiske troens historie, og dens dype teologiske røtter. En fysisk oppstandelse fra de døde er, i motsetning til ideen om at sjelen lever videre, en drøm om at selve døden skal overvinnes. Den jødiske selvoppfatningen som Guds utvalgte folk innebærer at Gud har forpliktet seg overfor Israelfolket gjennom en rekke løfter. For at Gud skal være trofast og rettferdig må han, på en eller annen måte, gjenopprette Israels storhet. Troen på at disse løftene skulle oppfylles førte til fremveksten av ideen om en fysisk gjenopprettelse, som etter hvert ble et sentralt element i rabbinsk jødedom. Som Levenson beskriver det: «Without the restoration of the people Israel, a flesh-and-blood people, God’s promises to them remained unfulfilled, and the world remained unredeemed.»5

Den tidligste fremstillingen av de dødes oppstandelse i Det gamle testamentet finnes i profeten Ezekiel fra det sjette århundret f.Kr. Der beskrives en visjon av en haug med knokler spredt utover i en dal. Idet Ezekiel gjør som Gud befaler og profeterer over dalen, får han følgende syn:

Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. Jeg så, og se! – det kom sener og kjøtt på dem, og hud ble trukket over. […] Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær. […] Så sier Herren Gud: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav. Så fører jeg dere til Israels land. Mitt folk, dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav!6

Haugen med knokler er en billedlig beskrivelse Israelfolket som på denne tiden lever i eksil i Babylon. Gjenopprettelsen av Israel ut fra eksil blir på denne måten knyttet til en fysisk beskrivelse av oppstandelse fra de døde. Det har vært foreslått at denne visjonen har hentet ideer fra den iranske religionen Zoroasterismen hvor de ikke begravet sine døde samt hadde en sentral forventning om en fysisk oppstandelse.7

Jesus – den første oppstandne
I det første århundre var troen på oppstandelsen fra de døde på dommens dag den mest utbredte oppfatningen blant jøder.8 Eksempler på dette kan vi finne i Det nye testamentet der Marta svarer «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag»9 når Jesus forteller henne at hennes døde bror Lasarus skal stå opp, eller når fariseerne prøver å målbinde Jesus ved å spørre hvem som er gift med hvem etter oppstandelsen dersom man som enke har giftet seg på nytt.10 Det var likevel ikke den eneste oppfatningen som fantes, noe som bekreftes av Saddukeerne, som var en jødisk retning som ikke trodde på oppstandelse fra de døde. Wright påpeker at Jesus og evangelieforfatterne forøvrig ikke setter spørsmålstegn ved de dødes oppstandelse, men heller bekrefter denne oppfatningen.11

Med kristendommen skjer det likevel noen betydelige endringer i forestillingen om oppstandelsen. Her vil jeg presentere fire av de mest sentrale endringene Wright identifiserer:12

  1. Alle kristne trodde det samme om oppstandelsen. Til forskjell fra uenighetene innen jødedom var det i tidlig kristendom ingen ulike syn på oppstandelsen fra de døde. Alle trodde at ved dommens dag skulle de fysisk vekkes til live av Gud.
  2. Oppstandelse fra de døde blir sentralt. Selv om ideen om oppstandelse var viktig i jødedommen i det første århundret er det mange viktige tekster fra denne tiden som ikke nevner oppstandelsen. Det var et mer perifert tema. I kristendommen blir ideen om oppstandelsen fra de døde helt sentralt.
  3. Oppstandelseskroppen tenkes som en annen type fysisk kropp, med nye og forbedrede eller transformerte egenskaper. Den nye kroppen vil være uskadelig og udødelig, uten feil eller sykdom. Wright påpeker at når Paulus snakker om en åndelig kropp, så er det dette som menes. En fysisk kropp som er egnet for et åndelig liv.
  4. Jesus har som den aller første tatt del i denne oppstandelsen. Jesus oppstandelse fra de døde sees som det første tilfellet av det som vil skje med resten av menneskeheten på «den siste dag». Det fantes ingen forventning i jødedommen om at dette skulle skje midt i historien, men med Jesu oppstandelse blir dette både modellen for hvordan dette vil se ut og en bekreftelse på håpet om det som kommer til å skje i fremtiden. Et sentralt poeng i den kristne troen er også at kristne, på en eller annen måte, gjennom Jesus oppstandelse kan ta del i «det evige livet», også oversatt som «livet i tiden som vil komme», allerede nå før dommens dag og gjenopprettelsen av hele verden.13

En ny himmel og en ny jord
For det er ikke kun kroppene som skal gjenoppstå. Også hele universet, hele kosmos, skal fornyes.14 I både Det gamle og Det nye testamentet finner vi løfter om «en ny himmel og en ny jord».15 Som Paulus skriver i romerbrevet lengter selve skaperverket som i fødselsrier etter denne forløsningen.16 I Johannes åpenbaring, den apokalyptiske fremtidsvisjonen Bibelen avsluttes med, finnes det en beskrivelse av den nye jord:

Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:

«Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.
Han skal være deres Gud.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.»17

Men dersom den kristne drømmen er drømmen om en ny kropp på en ny jord, hva mener da Jesus med at forbryteren på samme dag skal være med han til paradis? Ordet paradis kommer fra det gamle persiske paradeida som betyr en innelukket hage eller kongelig park og spiller tilbake på tanken om Edens hage som en idyllisk idealtilstand.18 På Jesu tid ble paradis sett på som et midlertidig ventested mellom dette livet og oppstandelsen. En idyllisk ikke-kroppslig tilstand sammen med Gud. Denne totrinns-oppfatningen er ifølge Wright spesifikk for jødisk-kristen tenkning og uten sidestykke i samtidige hedenske religioner.19

Ideen om en kroppslig oppstandelse har vært den rådende oppfatningen og blir ansett som rett lære innen kristen teologi. Augustin, som ofte blir anklaget for å blandet inn nyplatonisme i kristendommen, skriver eksplisitt i sitt verk Om Gudsstaten at hele skaperverket skulle forvandles til en ny fysisk jord med nye fysiske kropper.20 Man finner samme oppfatning hos Dante hvor blant annet sjelene i himmelens femte sfære lengter etter å få sine fysiske kroppene tilbake.21 Den apostoliske trosbekjennelsen, som av mange ansees som definerende for hva som skal gjelde som kristen tro, bekrefter også troen på «legemets oppstandelse og det evige liv».22

Drømmerier, fantasi og forestillingsevne
Ideen om en ny kropp på en ny jord åpner for mange spørsmål og spekulasjoner. Hvor stor må den nye jorden være for at alle skal få plass? Vil vi fremdeles kjenne sult og tørst? Og hvor gammel vil oppstandelseskroppen se ut? Sistnevnte spørsmål blir blant annet behandlet av Thomas Aquinas i hans Summa Theologia hvor han konkluderer med at oppstandelseskroppen vil gjenspeile en alder av omtrent 30 år. Dette var ca den alderen Jesu oppstandelseskropp hadde, og ifølge Aquinas’ lesning av Efeserbrevet 4.13 skal vi vokse opp til Jesu modenhet fysisk så vel som åndelig.23

Den kanadiske teologen Randal Rauser tar opp en rekke slike spørsmål i boken What on Earth do we know about heaven? Her spekuleres det vilt om blant annet hvorvidt alle insekter også vil gjenoppstå, om Titanic vil seile igjen og om hvor mye tid hver av oss får med Jesus, siden han kun kan være et sted av gangen. Et av de mer interessante spørsmålene tatt opp i boken er om mennesker født døve vil få hørsel på den nye jord. I og med at det finnes en egen «døvekultur» som mange døve setter pris på, eksemplifisert med at noen døve foreldre faktisk ønsker at sine barn skal forbli døve til tross for mulig behandling.24

Det er kun fantasien som setter grenser når man begynner å drømme om en slik hypotetisk idealtilstand hvor alt er mulig for en allmektig Gud. En av de fremste til å male frem tiltalende bilder og åpne fantasien for hva som ligger hinsides verden slik vi nå opplever den, er litteraturviteren og forfatteren C.S. Lewis. For Lewis er dette livet og den menneskelige historien opp til nå kun et forord i den store og egentlige fortellingen. Den hvor alt er mer ekte og hvor ting virkelig begynner å bli spennende. I siste bok i Narnia-serien, Den siste striden, avslutter Lewis med at Pevensie-barna kommer inn i et annet Narnia hvor avstandene er lengre og fargene klarere. De kan se et England hvor ingenting godt er ødelagt og alt som har vært før virker kun som skygger til sammenlikning:

«Det var en virkelig jernbaneulykke,» sa Aslan mildt. «Faren og moren deres og alle dere er døde – eller som dere pleide å kalle det: i skyggeland. Skolen er over, ferien har begynt. Drømmen er slutt, dette er morgengryet.»
Og mens han snakket, virket han ikke lenger som en løve, men alt det som begynte å hende etter det var så storartet og vakkert at jeg ikke kan skrive om det. Og for oss er dette slutten på alle fortellingene, og vi kan helt oppriktig si at fra nå av levde alle lykkelig. Men for dem var det bare begynnelsen på den virkelige fortellingen. Livene deres i denne verdenen og alle opplevelsene i Narnia hadde bare vært permen og tittelsiden: nå begynte endelig kapittel én i den største fortellingen som ingen på jorda har lest, den fortsetter i all evighet: og hvert kapittel er bedre enn det forrige.»25

 

Denne teksten er publisert i en tidligere versjon første gang i MOLO idéhistorisk studenttidskrift nr.8 høsten 2018. http://molotidsskrift.no/

Sansen for det guddommelige

Jean Calvin av Hans Holbein

Må man kunne gi gode grunner for alt man tror på? Må jeg oppfylle dette kravet for å være rasjonell og intellektuelt forsvarlig? I så fall må disse begrunnelsene også begrunnes. Men hva er begrunnelsen for disse nye grunnene? Slik vil det fortsette i det uendelige, uten å ende i noen begrunnelse for noe som helst. Derfor må det finnes noe vi kan tro på uten å måtte gi noen videre begrunnelse. Noe vi kan holde som grunnleggende oppfatninger. Slike oppfatninger finnes blant våre dagligdagse og allmenne oppfatninger. For eksempel tror jeg at det finnes en gressplen utenfor vinduet mitt, at verden er eldre enn fem minutter og at andre mennesker også har bevissthet. Dette er ikke noe jeg trenger å bevise eller argumentere for. Hverken overfor meg selv eller andre. Men hva med oppfatningen om Guds eksistens? Kan jeg tro på Gud med samme selvfølgelighet som jeg tror at du som leser denne teksten også har bevissthet?

Teologen og reformatoren Jean Calvin (1509–1564) mente at mennesket hadde en egen sans rettet mot det guddommelige. Denne sansen, kalt “sensus divinitatis” på latin, er den innebygde tendensen mennesket har til å tro på Gud. Når mennesker reflekterer over naturens skjønnhet eller universets orden er det naturlig å tillegge dette en skaper. Den moderne filosofen Alvin Plantinga har påstått at denne sansen viser at troen på Gud kan holdes som en grunnleggende oppfatning. Noe man ikke nødvendigvis trenger å argumentere for.

I essayet “Is Belief in God Properly Basic?” fra 1981 argumenterer Plantinga for at hva vi anser som rasjonelle grunnleggende oppfatninger ikke er tilfeldig. De har opphav i våre sanser eller mentale kapasiteter som syn, hørsel, hukommelse og liknende. Jeg tror at gresset er der fordi jeg ser det. Jeg tror at verden er eldre enn fem minutter fordi jeg kan huske frokosten min for en time siden. Og idet jeg snakker med andre mennesker skapes det umiddelbart en oppfatning om at de faktisk er bevisste de også. Det er ikke noe jeg tenker meg frem til.

Selvfølgelig er det mulig å stille spørsmålstegn ved disse grunnleggende oppfatningene. Eksisterer virkelig den eksterne verden? Er virkelig verden eldre enn fem minutter? Interessante spørsmål, men det er få som faktisk tviler på dette. Det er mulig det finnes en ond demon som lurer sansene dine eller at du er en hjerne i et kar stimulert av gale vitenskapsmenn, men uten noen god grunn til å tro dette virker det mer irrasjonelt å tvile på hva hjernen din forteller deg. Det skal med andre ord ganske mye til for å overbevise deg om at du er den eneste bevisste personen som finnes.

Siden det er rasjonelt å tro på de grunnleggende oppfatningene som skapes av våre sanser og mentale kapasiteter, vil det være like rasjonelt å tro at det finnes en Gud. Gitt at du ikke har noen overveiende god grunn til å tro det motsatte, og gitt at mennesket har en slik naturlig sans for Gud.

At menneskehjernen er koblet for å tro på Gud virker å være vist vitenskapelig. Undersøkelser har også vist at barn, uavhengig av oppvekst, har en naturlig tendens til å tro på Gud. Det virker derfor som at biologisk evolusjon har formet hjernen vår på denne måten. Men å påstå at evolusjon viser at det ikke finnes noen Gud denne sansen er rettet mot, blir det samme som å si at den eksterne verden vi ser ikke eksisterer fordi syn er et produkt av evolusjon. Alle våre sanser er formet av evolusjon, og i et kristent perspektiv er evolusjon kun en prosess Gud, som er opphavet til alt, skaper gjennom.

Mange i dagens moderne verden vil kanskje innvende at de ikke opplever noen slik umiddelbar oppfatning av Gud. Det at mange mangler en slik sans er egentlig ikke noe problem for Plantingas teori siden det også finnes de som mangler andre naturlige sanser som syn eller hørsel. Innen kalvinistisk teologi er menneskets evne til å erkjenne Gud ødelagt av synd, og Plantinga vil si at jo mer man velger å vende seg bort fra Gud jo svakere og mindre fungerende vil denne sansen være.

Men kan man ikke da tro på alt mulig rart? Hvis det bare er å begrunne det med at man på en eller annen måte føler at det er sant? Plantinga forutser dette motargumentet. Som eksempel tar han frem tegneserien Knøttene der Linus er fullstendig overbevist om eksistensen av Det store gresskaret, som kommer med gaver på Halloween. For det første virker det ikke som det finnes en utbredt naturlig menneskelig sans for Det store gresskaret. Det er, som nevnt, noe med selve menneskehjernen som gjør at vi tenderer til å tro på Gud. For det andre så virker ikke Det store gresskaret til å være en slik skapning som kan gi opphavet til en slik sans. Dersom Gud eksisterer, er det Gud som har skapt mennesket. Da er det både mulig og nærliggende å tro at han har skapt oss med en slik sans eller tendens til å tro på seg.

Betyr det at vi har en sans, eller tendens til å tro på noe, at det vi tror nødvendigvis er sant? Nei. Det er mulig at det går an å forklare denne tendensen uten å appellere til Gud. Å vise til sansen for det guddommelige er ikke et argument for Guds eksistens. Det er en forklaring på hvordan man kan basere troen sin på en erfaring eller erkjennelse av Gud. Hvordan dette kan være rasjonelt uten å måtte argumentere for Guds eksistens. Denne erkjennelsen er noe mange troende faktisk opplever like sterkt og selvfølgelig som andre opplever sine grunnleggende oppfatninger. Så uten noen tilstrekkelig tungtveiende grunn, hvorfor tvile på noe som oppleves like virkelig og umiddelbart som fortiden, andre personer og verden rundt deg?

 

Anbefalt lytting: Chapter XIV. Daniel Hill on the Sensus Divinitatis 

Anbefalt lesning: “Is Belief in God Properly Basic?” 

Pascals veddemål og Gud som valg

Blaise Pascal, av François II Quesnel, 1691.

I forrige innlegg lå det en oppfordring til å ta ansvar for egne oppfatninger. Men finnes det ikke grenser for den menneskelige tankeevne? Eller i det minste for hva man kan forvente av den gjennomsnittlige mannen eller kvinnen i gata? Ikke alle har like mye tid eller evne til å nærlese gamle filosofiske mesterverk, eller til å sette seg inn i dagens tekniske og høyspesialiserte diskusjoner.

Hvis man føler at ens egne intellektuelle evner kommer til kort hva gjelder argumenter for Guds eksistens, eller er ærlig på at man egentlig ikke er tilstrekkelig interessert, er det slik at det likevel finnes gode grunner til å tro på Gud?

Den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal mente at dette fantes. Selv var han ikke særlig tilhenger av teoretiske gudsargumenter. Ifølge Pascal var det umulig for et menneske å forstå noe som helst av Gud, og det var også den fulle og spesifikt kristne oppfatningen av Gud han var interessert i. Ikke abstrakte filosofiske tilnærminger. Han valgte heller å ta utgangspunkt i noe hans samtid på 1600-tallet selv virket interessert i, nemlig gambling. Med sin kunnskap om matematikk og sannsynlighet kom han derfor opp med det som senere har blitt kjent som Pascals veddemål.

Veldig forenklet kan man si at Pascals poeng er at man har mye mer å vinne enn å tape ved å tro på Gud. Uendelig mye mer. Siden konsekvensene er begrenset dersom Gud ikke eksisterer, men uendelige dersom Gud faktisk eksisterer, blir det mest fornuftige valget å satse på Gud. Uansett hva slags argumenter eller bevis som foreligger vil den uendelige gevinsten veie opp, så lenge sannsynligheten for Guds eksistens ikke er lik null. Og i dette spørsmålet kan man ikke velge å la være å spille; Pascal skriver: “Det er ingen frivillig sak. Du er om bord, og det er lagt fra land. Hva er det du så velger?”

Men er det slik at man kan velge hva man tror? For ikke så lenge siden fortalte en venn av meg at han egentlig ikke så noen grunn til ikke å tro på Gud, men så var det nå engang slik at han ikke gjorde det. Og det var jo ikke noe han kunne velge. På en måte er det noe sant i dette. Uansett hvor mye jeg vil, så klarer jeg ikke å få meg selv til å tro at for eksempel jorden er flat eller at månen er en stor ost. Jeg kan påstå at jeg gjør det, både for meg selv og andre, men innerst inne kan ikke ren viljestyrke alene få meg til å endre oppfatning.

Pascals svar var at man kunne velge å leve som en kristen. Man kunne delta i fellesskapet og sakramentene, som for eksempel nattverden, i håp om å etterhvert begynne å tro. For mange kan denne løsningen virke lite tiltrekkende. Det er noe falskt over å handle i utakt med det man faktisk tror. Men å velge dette forutsetter en viktig ting, og det er at man ønsker å tro. Kanskje er det dette Pascals argumentasjon leder til. At det rasjonelle er å ønske å tro.

Ved nærmere ettertanke virker ikke Pascals løsning helt usannsynlig heller. Det er nå engang slik at man påvirkes av hvem man omgås med. Mennesker er imiterende vesener, som mer eller mindre bevisst speiler seg selv i andre. Tro er til en viss grad noe man kan sosialiseres inn i.

For min egen del tenker jeg at mye av grunnen til at man ikke føler seg fri til å velge hva man tror på, er at man som regel baserer seg på grunner. Jeg må velge å overse en god del fornuft dersom jeg skal begynne å betvile jordens kuleform eller månens næringsinnhold. De færreste deler Pascals pessimistiske syn på menneskets fornuft i praksis, og derfor har nok den mer tradisjonelle formen for gudsargumenter fremdeles en plass. Både for å oppklare feilaktige forestillinger og for å gi grunner for hva man skal tro.

Pascals veddemål er selv en av disse tingene som har vært gjenstand for mye diskusjon, og det er mer man kan si om dette resonnementet. Men tar man det for det hva det er, så er det i det minste én rasjonell grunn for å ønske å tro at det finnes en Gud. Og hva man ønsker å tro på henger som regel sammen med hva slags argumenter man velger å se nærmere på, og i hvilket lys man vurderer disse.

Så skal det sies at det å tro at Gud eksisterer ikke er en ren intellektuell virksomhet. Dersom bibelens Gud eksisterer må man forholde seg til han. Gud vil som det høyeste gode, og som personlig skaper og opprettholder av alt og alle, spille en aktiv rolle i hvordan man lever sitt liv. Tro handler i bibelens språk om tillit. Å tro på Gud er å stole på han, ikke kun ha oppfatninger om hva som eksisterer eller ikke.

En slik Gud kan også tenkes å respondere. Å åpenbare seg selv. Selv om man ikke kan forvente å se et svar i stor skrift på himmelen, så finnes det mange erfaringer på at Gud kan gjøre seg kjent rent subjektivt i menneskers egen livserfaring. Etter Pascals død fant man innsydd i foret frakken hans en lapp hvor det stod:

Ild
Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud,
ikke filosofene og de lærdes.
Visshet, visshet, følelse, glede, fred.
Jesu Kristi Gud.

(den fulle teksten kan leses her)

Denne lappen, den såkalte minneseddelen, var skrevet av Pascal for å minne seg selv på en intens religiøs opplevelse han hadde i over omtrent to timer en mandagskveld 23. november 1654.

Det tilhører nok ikke flertallet å oppleve så intense religiøse opplevelser som Pascal. Men dersom man virkelig ønsker å tro på Gud, men av en eller annen grunn finner det vanskelig, er det flere som kan fortelle om liv som har blitt forandret ved å søke og be om at Gud, på én eller annen måte, viser seg for dem. Kanskje er det sjansen verdt.

 

(For en litt grundigere gjennomgang av selve veddemålsresonnementet kan man lytte til denne podcastepisoden.
For en enda grundigere gjennomgang går det an å fortape seg i denne artikkelen.)

Nietzsche, Gud og intellektuelt mot

Friedrich Nietzsche, av Edvard Munch

Er det én ting man kan lære av Nietzsche så er det intellektuelt mot. Å tørre å tenke de skumle tankene man helst vil la ligge. Å stille spørsmålene man kanskje ikke vil vite svaret på. Og faktisk følge dit tankene leder. Koste hva det koste vil.

Nietzsche ville blant annet avsløre at vår moral er et resultat av mer eller mindre tilfeldige historiske prosesser, og ikke noe man kunne snakke om som objektiv sannhet. Ingenting er egentlig rett eller galt, uavhengig av hva noen måtte mene om saken. I det hele tatt må man slutte å tenke på noe som helst som sant eller usant. Alt er perspektiver for Nietzsche. Dette var de uhyggelige konklusjonene han trakk av “Guds død”. Et verdensbilde uten Gud.

Da sprang den gale innpå dem, gjennomboret dem med blikket sitt og ropte: «Hvor er Gud?». Jeg skal fortelle dere det! Vi har drept ham, dere og jeg! Vi er hans mordere. Men hvordan kunne vi det? Hvordan maktet vi å drikke havet tomt! Hvem ga oss svampen så vi kunne stryke bort hele horisonten! Hva gjorde vi for å rive denne jorden løs fra sin sol! Hvor beveger den seg nå? Hvor beveger vi oss? Bort fra alle soler? Faller vi ikke kontinuerlig? Bakover, sideveis, i alle retninger? Finnes det lenger noe opp og ned? – Nietzsche

I en verden uten Gud finnes ingen faste holdepunkter eller allmenngyldig målestokk. Nietzsches gale menneske forsøker å få samtiden til å innse disse konsekvensene, men må konkludere “jeg har kommet for tidlig”.

Det finnes konklusjoner det sitter langt inne å trekke. Vår egen psykologi med forsvarsmekanismer og systematiske skjevheter trumfer som regel filosofiske argumenter når det kommer til det virkelige liv. Men dersom man vil vokse som menneske og leve ærlig med seg selv, er intellektuelt mot en viktig egenskap.

Men bak dette lurer det en betydelig fare. Mot har lett for å bli til overmot. Den som tror han er kjent med alle relevante fakta, evner å se alle sider ved en sak eller har ufeilbarlig resonneringsevne, tar ikke bare feil, men har stivnet i sitt sinn og blitt blind for egne blindflekker. Dette betyr ikke at det er umulig å ha nok kunnskap til å trekke en konklusjon. Det er heller slik at konklusjonene som trekkes alltid bør være åpne for oppdateringer eller revideringer. Samtidig som man husker på at man alltid underbevisst søker å bekrefte sitt eget ståsted.

La oss for eksempel ta Nietzsches oppfatning om at Gud er død. Dette virker å ligge som et selvfølgelig bakteppe i den norske allmennbevisstheten. Og de som mener å ha resonnert seg frem til dette virker, som oftest, ikke å være klare over at dette diskuteres på høyt nivå med sofistikerte filosofiske argumenter. Det er sjelden jeg møter ateister eller agnostikere som er klar over Alvin Plantingas løsning på det ondes problem, har hørt debatter med William Lane Craig eller har lest siste bok av Edward Feser. Selv mange profesjonelle moderne filosofer virker å mangle grunnleggende forståelse for Aquinas sine fem veier til Gud.

Nå er det jo slik at alle filosofiske argumenter kan ha svakheter eller det kan finnes gode motargumenter. Men denne teoretiske muligheten eller en appell til en slags filosofisk konsensus eller tidsånd er ikke tilstrekkelig for å avvise eller ignorere dem. I hvert fall dersom man ønsker å komme til bunns i hva som faktisk stemmer i et gitt spørsmål. Den eneste løsningen er å gå inn i materien og bli kjent med diskusjonen. Kun på denne måten kan man gjøre ideene og innsikten til sin egen. Dette handler om å ta ansvar for sine egne oppfatninger. Å kunne gi en gjennomtenkt grunn for hva hva man tror og ikke tror på. Sokrates satte det på spissen da han uttalte at det uutforskede liv ikke er verdt å leve.

Når det gjelder å trenge inn i spørsmålet om Guds eksistens kan dette kreve intellektuelt mot både for den gudstroende og den ikke-troende. I noen kristne miljøer finner man en motvilje for å stille for dype spørsmål om disse tingene. Frykten virker å være at man kan oppdage ting som ikke passer og dermed stå i fare for å miste troen. Men, som Thomas Aquinas skrev på 1200-tallet, så er det slik at all sannhet er Guds sannhet. Tror man virkelig at Gud finnes så er det ingenting å frykte siden all virkelighet som kan utforskes er Guds virkelighet. Det som kreves av intellektuelt mot for den gudstroende blir da egentlig å stole på Gud. Stole på at det man tror på virkelig er sant.

Så kan man tenke at det ikke kreves særlig mot av den ikke-troende for å utforske dette spørsmålet. Den ikke-troende har tilsynelatende ingenting å tape men alt å vinne. Men stemmer dette? Å endre mening om slike grunnleggende spørsmål er ikke daglig kost. Foruten alt ubehaget det medfører å skifte mening generelt, så risikerer man som kristen å bli møtt med alle de fordommene mot kristne som er utbredt i dagens sekulære Norge. Man kan risikere å bli sett på som mindre intelligent, opplyst eller rett og slett som om man kommer fra en annen planet. Man må også ta innover seg at det plutselig finnes en objektiv standard. At det finnes noen som vet bedre enn deg hvordan livet ditt burde leves, og at man er avhengig av en kraft utenfor seg selv. Kanskje det å oppriktig utforske denne muligheten krever mer intellektuelt mot enn man skulle tro ved første øyekast.

Den stille indre stemmen

Sokrates og hans daimon, av Eugene Delacroix

Du kjenner øyeblikket. Øyeblikket rett før du gjør noe du vet du ikke burde. Og du vet det. Det er en stille indre stemme, noe dypt inne i deg, som sier deg at dette ikke er til det beste. Likevel vender du deg fra den. Velger å overse. Slik sløves samvittigheten. Valg etter valg.

Sokrates påsto han hadde et guddommelig tegn. En såkalt daimon, en åndelig kraft, som sa ifra i enhver situasjon dersom det var noe han ikke skulle gjøre. Hemmeligheten var at han alltid fulgte den stemmen.

Det er et paradoks at vi ikke gjør det vi selv mener eller forstår som det som er rett. Hvorfor i all verden gjøre motsatt av det man selv mener man burde gjøre? Platon mente derfor at dette var umulig. Men det synes å stemme dårlig med vår erfaring. Eller så kan man tenke at noe i øyeblikket får oss til å tro noe annet enn det vi dypest sett egentlig vet.

Det virker uansett som et mysterium. Hvorfor gå imot seg selv? Kanskje kan man skylde på tankeløshet, dårlige vaner eller press fra omgivelsene. Kanskje bunner det i bitterhet, selvforakt eller feighet.

Resultatet blir som Paulus beskriver i brevet til romerne: “Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.”(Rom 7:19)

Men hva om vi begynte å lytte til denne stemmen? Hva om vi begynte å stoppe opp og kjenne etter? Kanskje den etter hvert blir lettere å høre. Litt etter litt. Og selv om den ikke alltid har rett, kanskje hadde vi følt oss som bedre, helere mennesker. At vi tross alt forsøkte vårt beste.

Forsøk å se det for deg; hvordan kunne livet ditt sett ut dersom du konsekvent fulgte din egen samvittighet i hvert eneste valg du tok?

Nostos – tilbake til lyset og livet

Athene avslører Ittaka til Odyssevs, av Giuseppe Bottani (1717-1784)

Hva er det som dypest sett får oss til å stå opp på morgenen? Skaffe en utdannelse, gå på jobb, søke etter vennskap, en partner og familie? Jeg tror en av de dypeste lengslene i et menneskes liv er å finne et sted å høre hjemme. Et sted hvor man opplever trygghet og tilhørighet. Hvor man er en del av noe større enn seg selv og blir verdsatt for den man er.

Nostos er et begrep fra den greske antikken som betyr hjemkomst. Det var et sentralt motiv i sanger og fortellinger, kanskje mest tydelig representert i Homers episke dikt Odysseen. I Odysseen finner vi fortellingen om Odyssevs som må overvinne diverse farer og hindringer for å komme hjem til sin familie og sitt kongedømme på øya Ittaka, etter å ha kjempet i trojanerkrigen. Med all sin kløkt og snarrådighet må han komme seg ut av vanskelige situasjoner, mens vi gjennom det hele kan kjenne hans såre lengten etter å komme hjem. Han kan se sitt hjemland men blir blåst av sted, reiser til underverdenen for å spørre om råd, sier nei til evig liv sammen med en vakker gudinne. Slike fortellinger fanger oss. Dersom vi forstår hva det er ved Odyssevs som gjør han istand til å komme hjem, så kanskje vi også kan klare det.

Den språklige opprinnelsen til ordet nostos er den indoeuropeiske roten nes, som betyr å vende tilbake til lyset og livet. De fleste som har opplevd vanskeligheter vil kunne kjenne igjen noe av hva som ligger i dette. For den som strever er det dette det lengtes etter.

I nyplatonismen fantes ideen om at all eksistens springer ut fra Det ene og inneholder en lengten og en bevegelse tilbake til Det ene. Augustin, som var sterkt påvirket av nyplatonismen, tolket Det ene som kristendommens Gud og uttrykte noe av denne lengselen da han skrev “Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg”.

Kan hende springer denne ideen ut av en tanke om en lykkelig urtilstand, en tilstand der ting er som de skal, og at et hvert menneskesinn bevisst eller ubevisst lengter etter dette. Ifølge Freud kommer dette av en lengsel tilbake til barndommen. I det man blir voksen taper man den tryggheten og omsorgen man fikk av sine foreldre som barn. Ideen om Gud blir da, for Freud, et farssubstitutt skapt av disse lengslene i underbevisstheten. Litteraturviteren og forfatteren C.S. Lewis syntes å se en annen forklaring av disse lengslene. Slik som mat oppfyller vår lengsel etter å spise, og slik vann oppfyller en andunges lengsel etter å svømme er det nærliggende å tro at det finnes et objekt eller en mulig oppfyllelse for vår lengsel.

Surely a man’s hunger does prove that he comes of a race which repairs its body by eating and inhabits a world where eatable substances exist. In the same way, though I do not believe (I wish I did) that my desire for Paradise proves that I shall enjoy it, I think it a pretty good indication that such a thing exists and that some men will. – C.S. Lewis

Nostos kan også bety selve sangen om hjemkomsten. Beretningen om helten som vender hjem og kommer tilbake til lyset og livet. På denne bloggen vil jeg forsøke å utforske temaer knyttet til det å være et menneske på søken etter tilhørighet, lyset og livet. Innleggene vil variere noe i innfallsvinkel og vil nok også appellere ulikt til forskjellige lesere, men med et mål om at det skal være interessant og lesverdig for både hodemennesker og hjertemennesker, og uavhengig om du kjenner deg mest igjen i Freud eller i Lewis.

Arr

På huden bærer vi arr.

Om det er levninger etter kviser du ikke klarte å la være i fred eller den gangen du brant deg på stekepannen. Merker som blir en del av deg. Det er ikke noe å gjøre med. Med ett de er der må du akseptere at de varer livet ut.

Noen har flere arr enn andre. Noen er små, andre store. Det finnes arr som vitner om dramatiske hendelser. En ulykke. Et overfall. Eller en operasjon, hvor noen har måttet skjære opp for å helbrede noe som var sykt.

Etter en stund legger vi ikke merke til det. Til vi står nakne fremfor et annet menneske, og for et øyeblikk ser oss selv gjennom den andres øyne. Eller til vi stiller oss opp fremfor speilet og gransker oss selv. Ser oss selv slik vi er. Å påstå at det er noe vakkert ved arr blir fort sentimentalt selvbedrag. Er vi ærlige opplever vi snarere bitterhet eller resignasjon. For hva om ting var annerledes? De kunne jo vært det. Det er lett å ønske seg tilbake til blanke ark. Til tiden da det var mulig for ting å bli annerledes. I beste fall kan man oppnå en slags aksept.

Men en ting er sikkert.
Vi kommer oss ikke gjennom dette livet uten arr.

Den sokratiske metode

Sokrates med studenter og Diotima. Franz Caucig, 1810.

En metode for å holde en diskusjon givende er å kontinuerlig stille spørsmål. Dette var fremgangsmåten til den antikke filosofen Sokrates. Med velvalgte spørsmål stikker Sokrates hull i dårlig argumentasjon og selvmotsigelser helt til de han samtaler med innser at de egentlig ikke vet hva de prater om. Selv om Platons dialoger om Sokrates ofte ender i forvirring, så har man lært noe underveis. Teksten har fått leseren til å begynne å tenke selv, og oppfordrer til å tenke videre. For ved å stille spørsmål håpet Sokrates å komme til bunns i en problemstilling og ende opp med sannheten. Han kritiserte som kjent sofistene for å ta betalt for å argumentere for hva enn det skulle være. For Sokrates var det sannheten som var det viktigste. Har man sannheten som mål forsvinner en del av utfordringene som ble diskutert i forrige innlegg. Da handler det ikke lenger om hvem som har rett, men om å forsøke å komme frem til noe sant.

Sokrates ønsket også at den han snakket med skulle komme frem til sannheten, og selv kalte han sin metode for jordmorkunst. Idéen var at Sokrates gjennom spørsmål skulle hjelpe å få frem kunnskapen som på et hvis allerede fantes i den andre. Man trenger ikke godta Platons gjenerindringslære for å forstå at det er noe i denne måten å tenke på. Det man selv klarer å tenke seg frem til virker mer overbevisende enn hva andre måtte mene og påstå. På den måten får man også et eierskap til sine egne oppfatninger.

Ofte er det også slik at man befinner seg på ulikt nivå hva gjelder kunnskap og innsikt i et emne. Istedenfor å bli frustrert over andres inkompetanse og kreve at de skal lese seg opp på akkurat det man selv har lest, mener jeg at det er den kunnskapsrike sitt ansvar å dele av sin kunnskap på en god måte. For i gode diskusjoner hjelper man hverandre til å tenke. Skulle en uenighet oppstå, og man mener at man selv har rett, burde man anta at man selv har forstått noe den andre ikke har forstått. Dersom man virkelig ønsker at den andre skal komme til forståelse, da er det ens egen oppgave å vise veien på en måte som er hensiktsmessig. Dette kan sees som en form for det Kierkegaard beskrev som hjelpekunst:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.

Og hvilken måte er bedre egnet til å finne ut hvor den andre er enn å stille spørsmål? “Hva er det du mener? Hvorfor mener du det? Hvordan henger dette sammen?” Så neste gang du befinner deg i en diskusjon, hvorfor ikke forsøke for hvert innlegg å få inn et spørsmål eller to?

Dialogens utfordringer

I diskusjoner har vi lett for å bli ivrige i det vi prøver å overbevise den andre. Vi slår hverandre i hodet med de påstander vi selv har kommet frem til og er ofte blinde for det vi selv tar for gitt. Et kjennetegn ved slike diskusjoner er at de sjelden kommer noen vei. Det vil si på slutten av dagen holder alle de samme standpunktene de hadde fra før. Det finnes til og med forskning som tilsier at vi holder dem sterkere enn tidligere.

Hva er egentlig vår motivasjon når vi vil overbevise den andre eller forsvare vår egen posisjon? Det er lett å skjule seg bak altruistiske motiver, det vil si motiver som tilsier at vi vil det gode for den andre eller at det er til det beste for verden generelt. Her mistenker jeg at det er lett å lure seg selv. For selv om dette noen ganger skulle være tilfelle kan det vanskelig forklare de følelsene det bringer frem i oss når diskusjonen blir opphetet. Dette handler nok mer om oss selv enn den andre, og kanskje ikke så mye om verden generelt.

En uenighet kan utfordre vårt bilde av oss selv. Vår selvforståelse er sterkt knyttet opp til våre oppfatninger. Disse oppfatningene finnes i et slags nettverk der noen er mer eller mindre sentrale og henger sammen på ulike måter. Dersom man dytter borti en sentral oppfatning, en som selvet identifiserer seg sterkt med, vil selvet som en naturlig respons aktivere følelser og tanker til sitt forsvar. Et slikt forsvar skjer som oftest uten at vi er klare over det.

Så til motivasjonen bak det å aktivt ville overbevise andre. Som psykologen Jordan Peterson forklarer er folks oppfatninger om verden grunnleggende for hvordan man oppfører seg i den. At man har felles oppfatning av hvordan verden er og bør være, hva som er godt og verdifullt og hvordan man skal forholde seg til hverandre, er grunnleggende for å kunne leve sammen. Dersom du og jeg ikke deler de samme rammene av forståelse for situasjonen blir alt uforutsigbart. Vi kommer i en tilstand av kaos. Og i kaos finnes muligheten for å gå under. Dette kan blant annet hjelpe til å forstå fristelsen til å identifisere seg med en ideologi. En ideologi tilbyr gruppetilhørighet, og gruppetilhørighet er livsviktig.

Finnes det noe å lære av dette? En grunnleggende holdning jeg tror er nødvendig for gode diskusjoner er å være åpen for at man selv kan ta feil. Man må med andre ord være villig til å gi opp eller sette oppriktige spørsmålstegn ved egne oppfatninger. Dette kan sees som del av et grunnleggende prinsipp for personlig vekst og utvikling i seg selv; Man må være villig til å la deler av seg selv dø for å kunne gjenoppstå som noe bedre, klokere eller mer kompetent. Dette krever ydmykhet og en erkjennelse av begrensningene til vår egen kunnskap. For i tillegg til det vi vet og det vi ikke vet, finnes også kategorien “det vi ikke vet at vi ikke vet”. Og hvor stor den er, er det umulig å vite.

Neste del vil handle om et forslag til en mer konkret fremgangsmåte for å fremme gode diskusjoner og samtaler.