Arr

På huden bærer vi arr.

Om det er levninger etter kviser du ikke klarte å la være i fred eller den gangen du brant deg på stekepannen. Merker som blir en del av deg. Det er ikke noe å gjøre med. Med ett de er der må du akseptere at de varer livet ut.

Noen har flere arr enn andre. Noen er små, andre store. Det finnes arr som vitner om dramatiske hendelser. En ulykke. Et overfall. Eller en operasjon, hvor noen har måttet skjære opp for å helbrede noe som var sykt.

Etter en stund legger vi ikke merke til det. Til vi står nakne fremfor et annet menneske, og for et øyeblikk ser oss selv gjennom den andres øyne. Eller til vi stiller oss opp fremfor speilet og gransker oss selv. Ser oss selv slik vi er. Å påstå at det er noe vakkert ved arr blir fort sentimentalt selvbedrag. Er vi ærlige opplever vi snarere bitterhet eller resignasjon. For hva om ting var annerledes? De kunne jo vært det. Det er lett å ønske seg tilbake til blanke ark. Til tiden da det var mulig for ting å bli annerledes. I beste fall kan man oppnå en slags aksept.

Men en ting er sikkert.
Vi kommer oss ikke gjennom dette livet uten arr.