En metode for å holde en diskusjon givende er å kontinuerlig stille spørsmål. Dette var fremgangsmåten til den antikke filosofen Sokrates. Med velvalgte spørsmål stikker Sokrates hull i dårlig argumentasjon og selvmotsigelser helt til de han samtaler med innser at de egentlig ikke vet hva de prater om. Selv om Platons dialoger om Sokrates ofte ender i forvirring, så har man lært noe underveis. Teksten har fått leseren til å begynne å tenke selv, og oppfordrer til å tenke videre. For ved å stille spørsmål håpet Sokrates å komme til bunns i en problemstilling og ende opp med sannheten. Han kritiserte som kjent sofistene for å ta betalt for å argumentere for hva enn det skulle være. For Sokrates var det sannheten som var det viktigste. Har man sannheten som mål forsvinner en del av utfordringene som ble diskutert i forrige innlegg. Da handler det ikke lenger om hvem som har rett, men om å forsøke å komme frem til noe sant.
Sokrates ønsket også at den han snakket med skulle komme frem til sannheten, og selv kalte han sin metode for jordmorkunst. Idéen var at Sokrates gjennom spørsmål skulle hjelpe å få frem kunnskapen som på et hvis allerede fantes i den andre. Man trenger ikke godta Platons gjenerindringslære for å forstå at det er noe i denne måten å tenke på. Det man selv klarer å tenke seg frem til virker mer overbevisende enn hva andre måtte mene og påstå. På den måten får man også et eierskap til sine egne oppfatninger.
Ofte er det også slik at man befinner seg på ulikt nivå hva gjelder kunnskap og innsikt i et emne. Istedenfor å bli frustrert over andres inkompetanse og kreve at de skal lese seg opp på akkurat det man selv har lest, mener jeg at det er den kunnskapsrike sitt ansvar å dele av sin kunnskap på en god måte. For i gode diskusjoner hjelper man hverandre til å tenke. Skulle en uenighet oppstå, og man mener at man selv har rett, burde man anta at man selv har forstått noe den andre ikke har forstått. Dersom man virkelig ønsker at den andre skal komme til forståelse, da er det ens egen oppgave å vise veien på en måte som er hensiktsmessig. Dette kan sees som en form for det Kierkegaard beskrev som hjelpekunst:
At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.
Og hvilken måte er bedre egnet til å finne ut hvor den andre er enn å stille spørsmål? “Hva er det du mener? Hvorfor mener du det? Hvordan henger dette sammen?” Så neste gang du befinner deg i en diskusjon, hvorfor ikke forsøke for hvert innlegg å få inn et spørsmål eller to?
