Joker er ikke mer voldelig eller brutal enn andre filmer som går på kino for tiden. Den grafiske presentasjonen av grotesk vold i Tarantinos siste film Once Upon a Time in Hollywood overgår for eksempel Joker en høy gang. Men der Tarantinos fremstilling av ekstrem vold grenser til det komiske, er det ingen som ler av Joker. Joker viser oss noe vi ikke vil se. Noe som ikke passer med hvordan vi vil at verden skal være. Den viser oss ekte ondskap, og et samfunn ute av stand til å svare på denne ondskapen.
Strukturell eller personlig ondskap?
I moderne tid er det blitt en utbredt oppfatning at ondskap ikke finnes i noen egentlig forstand. Fra de psykologiske eksperimentene til Milgram og Zimbardo til de filosofiske analysene av Hanna Arendt og Zygmunt Bauman blir ondskap bortforklart som blind autoritetstro eller uheldige bivirkninger av byråkratiske strukturer. Man kan ikke legge ansvar på enkeltpersoner. Dette gjennomsyrer tenkningen og holdningene våre. Nylig overhørte jeg en lærer forklare at det ikke finnes noe som heter slemme barn, kun barn som er misforstått. Men hvordan skal vi tolke fremstillingen av Arthur Fleck, hovedpersonen i Joker? Er han en tragisk og misforstått karakter, hvis brutale handlinger er en konsekvens av hans omstendigheter, eller er han i virkeligheten en slem gutt?
(Spoileradvarsel! – Jeg kommenterer handlingen i filmen kun indirekte, men hvis du vil se filmen uten å vite noe på forhånd, bør du selvfølgelig slutte å lese her dersom du ikke har sett den)
Etter min mening bryter filmen med våre kategorier ved å presentere ham som begge deler. Det er klart at det er de dårlige omstendighetene som fremprovoserer Arthurs første voldelige handling, i en blanding av panikk, selvforsvar og et mentalt beger fylt til randen, men det er responsen på denne hendelsen som blir definerende. Arthur omfavner volden. Han oppdager en egen glede i å påføre andre mennesker smerte og død, samt en berusende følelse av frihet og handlekraft. De økonomiske og sosiale omstendighetene blir dermed viktige faktorer, som samfunnet stilles ansvarlig for, men dette bortforklarer ikke at Arthur er skyldig i genuin ondskap.
I det velkjente Milgram-eksperimentet fra 60-tallet viste forsøkspersoner seg villige til å gi uskyldige mennesker elektriske støt i alvorlige styrker. På bakgrunn av dette har man hevdet at nærmest hvem som helst kan gjøre seg skyldig i moralske grusomheter dersom de opplever press fra en autoritetsperson. Den norske moralfilosofen Arne Johan Vetlesen, på sin side, hevder at eksperimentet var misforstått fra starten av. Ifølge Vetlesen påvirket ikke autoritetspersonen deltakerne til å gjøre ting de egentlig ikke ønsket å gjøre, men ga dem en mulighet til å tilfredsstille sine underliggende onde tendenser. I boken Evil and Human Agency argumenterer Vetlesen for at vi må ta tilbake en forståelse av oppriktig ondskap for å kunne forstå verdens grusomheter som massemord og folkedrap. Personlig ondskap finnes. En god del mennesker ønsker virkelig å skade andre.
Et ansvarlig samfunn uten svar
Men hva er det som gjør ondskapen i Joker så provoserende? Er det fordi vi som samfunn blir stilt til ansvar? Fordi media og de etablerte maktstrukturene, spesielt i USA, blir utfordret på sin medvirkende rolle i å polarisere folket og øke konfliktnivået? Gjennom hele sitt liv har Arthur levd under samfunnets forventninger om at man skal gjøre sitt beste for å være glad og spre glede til andre mennesker. Men når han selv aldri opplever glede eller omtanke, fremstår dette som meningsløst. Han blir avvist gang på gang og til slutt offentlig latterliggjort. Hvorfor opprettholde sin del av samfunnskontrakten når samfunnet vender deg ryggen?
I filmen blir Arthurs klovnepersona også en frontfigur for et folkeopprør mot den rike overklassen. Den forsmådde, sinte, hvite mannen, som av mange identifiseres med det “nye høyre”, blir da en representant for det opprinnelige motivet til venstresiden. Konfliktlinjene i dagens store fortelling, kontinuerlig forsterket av media, blandes og brytes opp. Det hele kulminerer i en konfrontasjon med den politisk korrekte moralens høye vokter, nemlig talkshow-verten. Budskapet burde være klart: Dersom du velger å skyve ut folk, så skaper du også folk som står på utsiden.
Men er det noe mer? Er det ikke en dypere eksistensiell årsak til uroen vi opplever stilt overfor ekte ondskap? Kanskje er det erkjennelsen av at den moderne måten å forstå verden på dypest sett ikke har noe godt svar å komme med. Ikke bare mangler den en løsning for problemet ondskapen utgjør i seg selv, den mangler også en tilfredsstillende begrunnelse for hvorfor man på død og liv skal følge samfunnsmoralen, uavhengig av hva man selv får ut av det.
Selv om mange leser filmen rett inn i dagens politiske landskap, hevder Arthur selv at budskapet hans er “not political”. Den dypere sannheten er at Jokeren har gjennomskuet selve verden som en eneste stor vits. Det finnes ingen grunnleggende mening bak den, og alle normer og morallover er kun hyklerske illusjoner. Det samme perspektivet finnes i Heath Ledgers utgave av Jokeren i The Dark Knight fra 2008. Men der Ledgers Joker fremstår som en kraft av nærmest ren kaos og anarki, blir Joaquin Phoenix’ Joker en virkelighetsnær fremstilling av noe som kunne skjedd med en ekte person. Pheonix’ portrett blir Jokerens nihilistiske perspektiv utspilt i det virkelige liv, i en kulturell og politisk kontekst skremmende lik vår egen.
En verden uten mening
På samme måte er det mulig å forstå dagens ideologiske voldshandlinger som grunnleggende motivert av den samme nihilismen, kombinert med den menneskelige tilbøyeligheten for ondskap (uavhengig om tankeinnholdet kommer fra det ekstreme høyre eller ekstreme venstre). Ideologi kan skape mening og tilhørighet gjennom å gjøre tilhengeren til en forkjemper for en sak større enn seg selv. En slik kamp blir mer voldelig jo mer avvist, utstøtt og fremmedgjort man opplever seg fra resten av samfunnet. Dermed blir den ideologiske kampen en mulighet, eller en slags kanal, for de utstøttes hevn. Og havner man fullstendig utenfor, fanget i meningsløs lidelse og isolasjon, kan det hende at man ikke trenger ideologiske rasjonaliseringer for å gå til hevn mot verdens eksistens i seg selv. Amerikanske skolemassakre sees sjelden som en del av en større plan.
Har dagens samfunn et overbevisende svar til de utstøtte og neglisjerte, de som samfunnet selv har sviktet? Og hvorfor være god hvis verden dypest sett er meningsløs? I The Dark Knight klarer Jokeren å korrumpere den edle Harvey Dent og dermed vise at selv de beste av oss ikke klarer å stå imot en absurd og brutal verden. Som Jokeren sier: “The only sensible way to live in this world is without rules.” Filmen fra 2008 slutter med at vi likevel oppfordres til å tro på det gode, uten å gi noe svar på hvorfor, og selv om det skulle være basert på en løgn. Der The Dark Knight på en merkelig og inautentisk måte forsøker å forsvare status quo er Joker brutalt ærlig. Vi får ingen formaninger eller betryggelser. Ingen av våre vante bortforklaringer fungerer. Vi tvinges til å stirre ondskapen rett i øynene. Det er ubehagelig.
The only sensible way to live
Det moderne samfunnet, med sitt sekulære verdensbilde, blir stående uten noe tilstrekkelig overbevisende å si. Kanskje kan vi søke svar i religion istedenfor? Religion har tradisjonelt fungert som en kilde til mening, sammenheng og tilhørighet, men hvis religion ikke er noe mer enn et abstrakt verdisystem, eller store fortellinger, så er vi kommet like langt. I kristendommen, derimot, finner vi en historisk person som ikke bare hevder å ha vist oss den sanne måten å leve i verden på, men også selv å være kilden til dette livet. Et forbilde som ble testet og fristet av ondskapen uten å bli korrumpert av den, og dermed viste med sitt eget liv at dette er mulig. En som også formante oss til å gjøre det samme; til ikke bare å følge regler, men til å ville det gode. Til å elske våre fiender og gjøre godt uten å vente noe tilbake (Luk. 6:35). Men er ikke dette høyden av ufornuft? Ikke hvis vi stoler på at denne verden er Guds verden, til tross for all ondskapen som nå herjer. Og at han har tilstrekkelig omsorg for oss dersom vi stoler på ham (Matt. 6:33).
Men hva så om det finnes et perfekt forbilde? Viser det ikke bare enda tydeligere hvor mye vi kommer til kort? Hvordan er dette til hjelp for de sårede, utstøtte og avviste; de bitre, hevnlystne og voldelige; de som kjenner lysten til det onde i sine hjerter? Det er her Jesus viser seg som mer en kun et forbilde. Jesus, som var Gud selv, ble menneske som oss. Han ble selv avvist, utstøtt og forlatt; hånet, latterliggjort og torturert; og til sist uskyldig henrettet. Men alt dette gjennomgikk han mens han fremdeles stolte på Gud sin far og elsket sin neste (Luk. 23:34). Og Gud Far viste seg trofast og reiste han opp fra de døde. All ondskap, lidelse, fornedrelse og avvisning, også døden selv, var dermed ikke nok til å overvinne han. Det er dette som menes med at Jesus har vunnet over djevelen.
Men hvordan blir denne seieren vår? Kun den som har erfaring kan vise noen hvordan noe gjøres. Å være en kristen innebærer ganske enkelt å gå i lære hos Jesus. Jesus er fremdeles tilgjengelig, og med hans hjelp kan vi lære hvordan vi overvinner ondskapen. Han har førstehåndserfaring.
