Ifølge erkebiskop Bartholomeus er miljøkrisen et resultat av mangel på takknemlighet. Takknemlighet vil være derfor sentralt dersom vi skal klare å følge klimaekspertenes råd for hvordan å minimere påvirkningen på klimaet, redusere overforbruk og ta vare på miljøet. Ved å være takknemlige for det vi har, kan vi kanskje lære oss å ta til takke med mindre.
Takknemlighet er også en av de viktigste forutsetningene for et lykkelig liv. Dette har støtte i psykologisk forskning, og enhver selvhjelpsbok med respekt for seg selv vil inneholde én eller flere øvelser i takknemlighet. En slik øvelse kan for eksempel være å skrive takkebrev til personer som har betydd noe for deg, og de fleste av oss har heldigvis opplevd å ha flere slike personer i livet. Tid, vennskap og omsorg fra venner og familie er naturlige ting å være takknemlig for.
Men går det an å være takknemlig for selve livet? For at hjertet slår, for at solen står opp om morgenen, og for at verden i det hele tatt er til? Er det ikke noe i takknemlighetens natur som krever at takknemligheten er rettet mot noen? G. K. Chesterton skriver:
“Tegnet på alt som heter lykke, er takknemlighet, og jeg kjente meg alltid takknemlig, selv om jeg ikke riktig visste hvem jeg skulle takke. Barn er takknemlige når julenissen legger gaver i strømpene deres. Skulle jeg ikke være takknemlig mot julenissen når han hadde puttet den gaven i strømpene mine som heter to vidunderlige ben? Vi takker folk for sigarer og tøfler som vi får til fødselsdagen. Er det ingen jeg kan takke for den fødselsgaven som heter fødselen?”
G. K. Chesterton – Ortodoksi
Noen vil kanskje hevde at de er takknemlige til universet. Men å snakke om “universet” på denne måten er problematisk. “Universet” forbindes normalt med en rent naturvitenskapelig beskrivelse av tid, rom, materie og energi. Her finnes det ikke noe mer enn partikler som fyker blindt rundt i tid og rom etter fire-fem grunnleggende regelmessigheter. At organisk liv var mulig på jorda er enten et lykketreff, eller en uunngåelig nødvendighet gitt at man postulerer en stor nok mengde andre universer. Universet er bare noe som skjer. Det vil ingenting, og kan derfor ikke gi noenting. For om et slikt universet er alt som finnes, stemmer det som evolusjonsbiologen Richard Dawkins hevder at det er “på bunnen, ingen design, ingen hensikt, ikke noe ondt, ikke noe godt, ingenting foruten blind, nådeløs likegyldighet”. Dersom man på den andre siden påstår at universet har en vilje, at det er en eller annen kraft som er opphav til og ønsker universets eksistens, så har man bare byttet ut “Gud” med et annet ord.
Så om Gud ikke finnes, gir det liten mening å si at man er takknemlig for livet eller verden. Man kan være glad for at man finnes eller at universet bare er der, men dersom det ikke står noen bak så finnes det heller ingen å takke. Om Gud derimot finnes, er det med ett tydelig at en slik takknemlighet har sin plass. Gud er dypest sett opphavet til alt som finnes, og derfor er det til Gud at all takknemlighet dypest sett hører hjemme. Da den profilerte historikeren Hans Fredrik Dahl konverterte til den katolske kirke i forbindelse med alvorlig sykdom, var det hverken av frykt eller av håp i møte med døden. Det skjedde som en respons på den overveldende opplevelsen av takknemlighet for livet etter han var blitt frisk.
Takknemlighet er en naturlig respons i møte med livet og verden, og et kjennetegn ved sunne lykkelige mennesker. Dette kan være det C. S. Lewis kaller et tegn. En sannhet om verden som peker på noe utover et blindt univers. En sannhet om det å være menneske som prøver å fortelle oss noe vi kanskje har glemt. At for alt man kan være takknemlig for så finnes det noen å være takknemlige til.
