I diskusjoner har vi lett for å bli ivrige i det vi prøver å overbevise den andre. Vi slår hverandre i hodet med de påstander vi selv har kommet frem til og er ofte blinde for det vi selv tar for gitt. Et kjennetegn ved slike diskusjoner er at de sjelden kommer noen vei. Det vil si på slutten av dagen holder alle de samme standpunktene de hadde fra før. Det finnes til og med forskning som tilsier at vi holder dem sterkere enn tidligere.
Hva er egentlig vår motivasjon når vi vil overbevise den andre eller forsvare vår egen posisjon? Det er lett å skjule seg bak altruistiske motiver, det vil si motiver som tilsier at vi vil det gode for den andre eller at det er til det beste for verden generelt. Her mistenker jeg at det er lett å lure seg selv. For selv om dette noen ganger skulle være tilfelle kan det vanskelig forklare de følelsene det bringer frem i oss når diskusjonen blir opphetet. Dette handler nok mer om oss selv enn den andre, og kanskje ikke så mye om verden generelt.
En uenighet kan utfordre vårt bilde av oss selv. Vår selvforståelse er sterkt knyttet opp til våre oppfatninger. Disse oppfatningene finnes i et slags nettverk der noen er mer eller mindre sentrale og henger sammen på ulike måter. Dersom man dytter borti en sentral oppfatning, en som selvet identifiserer seg sterkt med, vil selvet som en naturlig respons aktivere følelser og tanker til sitt forsvar. Et slikt forsvar skjer som oftest uten at vi er klare over det.
Så til motivasjonen bak det å aktivt ville overbevise andre. Som psykologen Jordan Peterson forklarer er folks oppfatninger om verden grunnleggende for hvordan man oppfører seg i den. At man har felles oppfatning av hvordan verden er og bør være, hva som er godt og verdifullt og hvordan man skal forholde seg til hverandre, er grunnleggende for å kunne leve sammen. Dersom du og jeg ikke deler de samme rammene av forståelse for situasjonen blir alt uforutsigbart. Vi kommer i en tilstand av kaos. Og i kaos finnes muligheten for å gå under. Dette kan blant annet hjelpe til å forstå fristelsen til å identifisere seg med en ideologi. En ideologi tilbyr gruppetilhørighet, og gruppetilhørighet er livsviktig.
Finnes det noe å lære av dette? En grunnleggende holdning jeg tror er nødvendig for gode diskusjoner er å være åpen for at man selv kan ta feil. Man må med andre ord være villig til å gi opp eller sette oppriktige spørsmålstegn ved egne oppfatninger. Dette kan sees som del av et grunnleggende prinsipp for personlig vekst og utvikling i seg selv; Man må være villig til å la deler av seg selv dø for å kunne gjenoppstå som noe bedre, klokere eller mer kompetent. Dette krever ydmykhet og en erkjennelse av begrensningene til vår egen kunnskap. For i tillegg til det vi vet og det vi ikke vet, finnes også kategorien “det vi ikke vet at vi ikke vet”. Og hvor stor den er, er det umulig å vite.
Neste del vil handle om et forslag til en mer konkret fremgangsmåte for å fremme gode diskusjoner og samtaler.
