Pascals veddemål og Gud som valg

I forrige innlegg lå det en oppfordring til å ta ansvar for egne oppfatninger. Men finnes det ikke grenser for den menneskelige tankeevne? Eller i det minste for hva man kan forvente av den gjennomsnittlige mannen eller kvinnen i gata? Ikke alle har like mye tid eller evne til å nærlese gamle filosofiske mesterverk, eller til å sette seg inn i dagens tekniske og høyspesialiserte diskusjoner.

Hvis man føler at ens egne intellektuelle evner kommer til kort hva gjelder argumenter for Guds eksistens, eller er ærlig på at man egentlig ikke er tilstrekkelig interessert, er det slik at det likevel finnes gode grunner til å tro på Gud?

Den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal mente at dette fantes. Selv var han ikke særlig tilhenger av teoretiske gudsargumenter. Ifølge Pascal var det umulig for et menneske å forstå noe som helst av Gud, og det var også den fulle og spesifikt kristne oppfatningen av Gud han var interessert i. Ikke abstrakte filosofiske tilnærminger. Han valgte heller å ta utgangspunkt i noe hans samtid på 1600-tallet selv virket interessert i, nemlig gambling. Med sin kunnskap om matematikk og sannsynlighet kom han derfor opp med det som senere har blitt kjent som Pascals veddemål.

Veldig forenklet kan man si at Pascals poeng er at man har mye mer å vinne enn å tape ved å tro på Gud. Uendelig mye mer. Siden konsekvensene er begrenset dersom Gud ikke eksisterer, men uendelige dersom Gud faktisk eksisterer, blir det mest fornuftige valget å satse på Gud. Uansett hva slags argumenter eller bevis som foreligger vil den uendelige gevinsten veie opp, så lenge sannsynligheten for Guds eksistens ikke er lik null. Og i dette spørsmålet kan man ikke velge å la være å spille; Pascal skriver: “Det er ingen frivillig sak. Du er om bord, og det er lagt fra land. Hva er det du så velger?”

Men er det slik at man kan velge hva man tror? For ikke så lenge siden fortalte en venn av meg at han egentlig ikke så noen grunn til ikke å tro på Gud, men så var det nå engang slik at han ikke gjorde det. Og det var jo ikke noe han kunne velge. På en måte er det noe sant i dette. Uansett hvor mye jeg vil, så klarer jeg ikke å få meg selv til å tro at for eksempel jorden er flat eller at månen er en stor ost. Jeg kan påstå at jeg gjør det, både for meg selv og andre, men innerst inne kan ikke ren viljestyrke alene få meg til å endre oppfatning.

Pascals svar var at man kunne velge å leve som en kristen. Man kunne delta i fellesskapet og sakramentene, som for eksempel nattverden, i håp om å etterhvert begynne å tro. For mange kan denne løsningen virke lite tiltrekkende. Det er noe falskt over å handle i utakt med det man faktisk tror. Men å velge dette forutsetter en viktig ting, og det er at man ønsker å tro. Kanskje er det dette Pascals argumentasjon leder til. At det rasjonelle er å ønske å tro.

Ved nærmere ettertanke virker ikke Pascals løsning helt usannsynlig heller. Det er nå engang slik at man påvirkes av hvem man omgås med. Mennesker er imiterende vesener, som mer eller mindre bevisst speiler seg selv i andre. Tro er til en viss grad noe man kan sosialiseres inn i.

For min egen del tenker jeg at mye av grunnen til at man ikke føler seg fri til å velge hva man tror på, er at man som regel baserer seg på grunner. Jeg må velge å overse en god del fornuft dersom jeg skal begynne å betvile jordens kuleform eller månens næringsinnhold. De færreste deler Pascals pessimistiske syn på menneskets fornuft i praksis, og derfor har nok den mer tradisjonelle formen for gudsargumenter fremdeles en plass. Både for å oppklare feilaktige forestillinger og for å gi grunner for hva man skal tro.

Pascals veddemål er selv en av disse tingene som har vært gjenstand for mye diskusjon, og det er mer man kan si om dette resonnementet. Men tar man det for det hva det er, så er det i det minste én rasjonell grunn for å ønske å tro at det finnes en Gud. Og hva man ønsker å tro på henger som regel sammen med hva slags argumenter man velger å se nærmere på, og i hvilket lys man vurderer disse.

Så skal det sies at det å tro at Gud eksisterer ikke er en ren intellektuell virksomhet. Dersom bibelens Gud eksisterer må man forholde seg til han. Gud vil som det høyeste gode, og som personlig skaper og opprettholder av alt og alle, spille en aktiv rolle i hvordan man lever sitt liv. Tro handler i bibelens språk om tillit. Å tro på Gud er å stole på han, ikke kun ha oppfatninger om hva som eksisterer eller ikke.

En slik Gud kan også tenkes å respondere. Å åpenbare seg selv. Selv om man ikke kan forvente å se et svar i stor skrift på himmelen, så finnes det mange erfaringer på at Gud kan gjøre seg kjent rent subjektivt i menneskers egen livserfaring. Etter Pascals død fant man innsydd i foret frakken hans en lapp hvor det stod:

Ild
Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud,
ikke filosofene og de lærdes.
Visshet, visshet, følelse, glede, fred.
Jesu Kristi Gud.
…
(den fulle teksten kan leses her)

Denne lappen, den såkalte minneseddelen, var skrevet av Pascal for å minne seg selv på en intens religiøs opplevelse han hadde i over omtrent to timer en mandagskveld 23. november 1654.

Det tilhører nok ikke flertallet å oppleve så intense religiøse opplevelser som Pascal. Men dersom man virkelig ønsker å tro på Gud, men av en eller annen grunn finner det vanskelig, er det flere som kan fortelle om liv som har blitt forandret ved å søke og be om at Gud, på én eller annen måte, viser seg for dem. Kanskje er det sjansen verdt.

(For en litt grundigere gjennomgang av selve veddemålsresonnementet kan man lytte til denne podcastepisoden.
For en enda grundigere gjennomgang går det an å fortape seg i denne artikkelen.)