Må man kunne gi gode grunner for alt man tror på? Må jeg oppfylle dette kravet for å være rasjonell og intellektuelt forsvarlig? I så fall må disse begrunnelsene også begrunnes. Men hva er begrunnelsen for disse nye grunnene? Slik vil det fortsette i det uendelige, uten å ende i noen begrunnelse for noe som helst. Derfor må det finnes noe vi kan tro på uten å måtte gi noen videre begrunnelse. Noe vi kan holde som grunnleggende oppfatninger. Slike oppfatninger finnes blant våre dagligdagse og allmenne oppfatninger. For eksempel tror jeg at det finnes en gressplen utenfor vinduet mitt, at verden er eldre enn fem minutter og at andre mennesker også har bevissthet. Dette er ikke noe jeg trenger å bevise eller argumentere for. Hverken overfor meg selv eller andre. Men hva med oppfatningen om Guds eksistens? Kan jeg tro på Gud med samme selvfølgelighet som jeg tror at du som leser denne teksten også har bevissthet?
Teologen og reformatoren Jean Calvin (1509–1564) mente at mennesket hadde en egen sans rettet mot det guddommelige. Denne sansen, kalt “sensus divinitatis” på latin, er den innebygde tendensen mennesket har til å tro på Gud. Når mennesker reflekterer over naturens skjønnhet eller universets orden er det naturlig å tillegge dette en skaper. Den moderne filosofen Alvin Plantinga har påstått at denne sansen viser at troen på Gud kan holdes som en grunnleggende oppfatning. Noe man ikke nødvendigvis trenger å argumentere for.
I essayet “Is Belief in God Properly Basic?” fra 1981 argumenterer Plantinga for at hva vi anser som rasjonelle grunnleggende oppfatninger ikke er tilfeldig. De har opphav i våre sanser eller mentale kapasiteter som syn, hørsel, hukommelse og liknende. Jeg tror at gresset er der fordi jeg ser det. Jeg tror at verden er eldre enn fem minutter fordi jeg kan huske frokosten min for en time siden. Og idet jeg snakker med andre mennesker skapes det umiddelbart en oppfatning om at de faktisk er bevisste de også. Det er ikke noe jeg tenker meg frem til.
Selvfølgelig er det mulig å stille spørsmålstegn ved disse grunnleggende oppfatningene. Eksisterer virkelig den eksterne verden? Er virkelig verden eldre enn fem minutter? Interessante spørsmål, men det er få som faktisk tviler på dette. Det er mulig det finnes en ond demon som lurer sansene dine eller at du er en hjerne i et kar stimulert av gale vitenskapsmenn, men uten noen god grunn til å tro dette virker det mer irrasjonelt å tvile på hva hjernen din forteller deg. Det skal med andre ord ganske mye til for å overbevise deg om at du er den eneste bevisste personen som finnes.
Siden det er rasjonelt å tro på de grunnleggende oppfatningene som skapes av våre sanser og mentale kapasiteter, vil det være like rasjonelt å tro at det finnes en Gud. Gitt at du ikke har noen overveiende god grunn til å tro det motsatte, og gitt at mennesket har en slik naturlig sans for Gud.
At menneskehjernen er koblet for å tro på Gud virker å være vist vitenskapelig. Undersøkelser har også vist at barn, uavhengig av oppvekst, har en naturlig tendens til å tro på Gud. Det virker derfor som at biologisk evolusjon har formet hjernen vår på denne måten. Men å påstå at evolusjon viser at det ikke finnes noen Gud denne sansen er rettet mot, blir det samme som å si at den eksterne verden vi ser ikke eksisterer fordi syn er et produkt av evolusjon. Alle våre sanser er formet av evolusjon, og i et kristent perspektiv er evolusjon kun en prosess Gud, som er opphavet til alt, skaper gjennom.
Mange i dagens moderne verden vil kanskje innvende at de ikke opplever noen slik umiddelbar oppfatning av Gud. Det at mange mangler en slik sans er egentlig ikke noe problem for Plantingas teori siden det også finnes de som mangler andre naturlige sanser som syn eller hørsel. Innen kalvinistisk teologi er menneskets evne til å erkjenne Gud ødelagt av synd, og Plantinga vil si at jo mer man velger å vende seg bort fra Gud jo svakere og mindre fungerende vil denne sansen være.
Men kan man ikke da tro på alt mulig rart? Hvis det bare er å begrunne det med at man på en eller annen måte føler at det er sant? Plantinga forutser dette motargumentet. Som eksempel tar han frem tegneserien Knøttene der Linus er fullstendig overbevist om eksistensen av Det store gresskaret, som kommer med gaver på Halloween. For det første virker det ikke som det finnes en utbredt naturlig menneskelig sans for Det store gresskaret. Det er, som nevnt, noe med selve menneskehjernen som gjør at vi tenderer til å tro på Gud. For det andre så virker ikke Det store gresskaret til å være en slik skapning som kan gi opphavet til en slik sans. Dersom Gud eksisterer, er det Gud som har skapt mennesket. Da er det både mulig og nærliggende å tro at han har skapt oss med en slik sans eller tendens til å tro på seg.
Betyr det at vi har en sans, eller tendens til å tro på noe, at det vi tror nødvendigvis er sant? Nei. Det er mulig at det går an å forklare denne tendensen uten å appellere til Gud. Å vise til sansen for det guddommelige er ikke et argument for Guds eksistens. Det er en forklaring på hvordan man kan basere troen sin på en erfaring eller erkjennelse av Gud. Hvordan dette kan være rasjonelt uten å måtte argumentere for Guds eksistens. Denne erkjennelsen er noe mange troende faktisk opplever like sterkt og selvfølgelig som andre opplever sine grunnleggende oppfatninger. Så uten noen tilstrekkelig tungtveiende grunn, hvorfor tvile på noe som oppleves like virkelig og umiddelbart som fortiden, andre personer og verden rundt deg?
Anbefalt lytting: Chapter XIV. Daniel Hill on the Sensus Divinitatis
Anbefalt lesning: “Is Belief in God Properly Basic?”
1 Comment
Comments are closed.