Følelsen av å ikke være god nok kan holde en tilbake. Det er perfeksjonismens forbannelse. Men man kommer ingen vei hvis man aldri setter i gang, og ingen er mestere i det samme de begynner med noe.
Kan problemet være en mangel på ydmykhet? Ens opphøyde selvbilde passer dårlig overens med det middelmådige produktet eller prestasjonen man har produsert, selvbildet utfordres og man kaster fra seg hele prosjektet. Det nådde ikke opp til den urimelige standarden man selv hadde satt.
En professor sa nylig i et seminar at dersom man skal bli god til å skrive semesteroppgave, er det kun én ting som gjelder og det er å skrive mange semesteroppgaver. All studering om hvordan å skrive gode semesteroppgaver er bortkastet tid. Han nektet til og med å nevne de vanligste feilene studenter begår, for vi kom til å begå dem uansett. Bedre å ta tak i dem etterhvert.
Jeg tror det er en sannhet i dette. Det handler i grunnen om prøving og feiling. Og alt som står i veien er ens eget ego. Kanskje det handler om å tørre å være seg selv. Være sårbar. Tørre å være dårlig.
Dette innlegget kunne for eksempel vært bedre, men det er litt av poenget. For som Chesterton skriver: «If a thing is worth doing, it is worth doing badly.»
