Perspektiver på miljø i østlig ortodoks tradisjon – Del 3 av 3
Synet på naturen som noe verdifullt utover menneskets egeninteresse har en sentral rolle I østkirkens teologi og åndelighet (som beskrevet her og her). I dag har denne formen for natur og miljø-forståelse sin fremste representant i den ortodokse kirkes fremste blant likemenn, erkebiskopen av Konstantinopel Bartholomeus I, hvis fulle tittel lyder Hans Hellighet Bartholomeus, Erkebiskop av Konstantinopel, Det nye Roma og Økumenisk Patriark. Bartholomeus er også kjent som «den grønne patriark» for sin store innsats og arbeid innenfor miljøspørsmål. I 2002 var han blant annet i Norge for å motta sofie-prisen for sin miljø-innsats. Som del av begrunnelsen for denne tildelingen skriver utdelerne:
Patriarken mener at hans arbeid for miljøvern er uløselig knyttet til hans rolle som religiøs og åndelig leder. Han har utfordret alle troende til å reflektere over sitt miljøansvar. ”Å forbryte seg mot naturen er en synd” fastslår han. På Patriarkens initiativ er den første dagen i september hvert år etablert som en forbønnsdag for miljøvern i hele den ortodokse verden, og ortodokse prester, munker og diakoner er pålagt å forkynne miljøvern denne dagen1
Sofie-prisen 2002: Juryens begrunnelse
Skapelsens mysterium
I sin bok Møte med Mysteriet – et håp for jorden fra 2008 skriver Bartholomeus om sin bakgrunn for å engasjere seg i miljøspørsmål. Han understreker at skapelsen er en gave. I utgangspunktet er ikke skapelsen noe som tilhører oss. Det er en underfull, vakker gave som gis av skaperen, og den riktige responsen på en slik gave er takknemlighet. «Helt fra skapelsens første øyeblikk har vi fått denne verden som gave av Gud, og han forventer at gaven forvaltes og returneres med takknemlighet.»2
I dette perspektivet blir verden et hellig mysterium vi er kalt til å leve i harmoni og fellesskap med. Den er ikke et bytte for menneskene å utnytte eller skaffe seg herredømme over. Bartholomeus tilskriver utbyttingsmakten mennesket utøver over jordens ressurser til Adams arvesynd, og understreker at det ikke er dette som er ment med at verden er Guds gave. Fremmedgjøringen fra Gud, og dermed også bortfallet av synet på verden som en gave, resulterer i en mangel på takknemlighet og gir istedenfor opphav til egoisme og grådighet.3
En åndelig løsning
For å motarbeide denne tendensen setter Bartholomeus fokuset på den ortodokse kirkes «asketiske etos». Askese betyr som kjent øvelse og omfatter i den ortodokse kirke åndelige øvelser som ofte går ut på å nekte seg selv visse goder man normalt unner seg. Ved å nekte seg selv disse blir man klar over hvor mye man tar for gitt, og at alt vi er og har er Guds gave. Bartholomeus skriver:
Intensjonen bak det asketiske etos er å gjøre et disiplinert forsøk på å beskytte skapelsens gave og bevare naturen. Det er en kamp om selvbeherskelse og selvkontroll, med mål om at vi ikke lenger egenrådig fortærer hver eneste frukt, men i stedet viser frem en nøysomhet og er avholdende fra visse frukter.4
Den mest sentrale av disse øvelsene er faste, som i den ortodokse kirke går ut på å avstå fra visse matvarer til bestemte tider og dager i løpet av året. Som følge av dette er ortodokse kristne i praksis veganere i til sammen halvparten av alle dagene i året.
Bartholomeus anerkjenner at miljøproblemet «fordrer en ny levemåte og en ny oppførsel».5 En konkret endring i levemåte og oppførsel er et sentralt element i ortodoks teologi og åndelighet og for å hjelpe oss å forstå hva som skal til for å oppnå dette trekker han inn det teologiske begrepet metanoia. Metanoia er et gresk begrep som ofte oversettes som «anger» men den direkte oversettelsen ligger nermere «å endre mening» eller «å endre tenkemåte».6 Metanoia uttrykker ifølge Bartholomeus «en indre transformasjon som uunngåelig innebærer en forandring i hele personens verdensbilde.» Det er ikke slik at vi bare må slutte å gjøre gale ting mot andre, «vi må vende oss bort fra måten vi forholder oss til verden på, og derfor også behandler – mishandler, faktisk – verden rundt oss på.»7
Ansvaret for fremtiden
Som jeg har forsøkt å vise finnes det dype og fruktbare ressurser i den østlige kristne tradisjonen for å ta miljøspørsmål på alvor og se forholdet mellom menneske og natur i et nytt perspektiv. Og selv om Bartholomeus definitivt står i en kristen kontekst som den åndelige leder av verdens nest største kristne kirkesamfunn, så går hans oppfordringer og formaninger ut til alle mennesker uavhengig av religion og livssyn:
Miljøet – skogen, vannet, landjorden – tilhører ikke bare dagens generasjon, men også alle kommende generasjoner. Vi må ærlig innrømme at menneskeheten har rett på noe langt bedre enn det vi ser rundt oss i dag. Vi, og enda viktigere, våre barn og alle kommende generasjoner, har rett på en bedre og lysere verden, en verden uten fornedrelse, vold, blodsutgytelse, en verden fylt av gavmildhet og kjærlighet. Det er bare en uselvisk og forsakende kjærlighet til våre barn som vil vise oss veien vi må følge inn i fremtiden.8
Vi er alle del av helheten. Vi er alle ansvarlige for de som kommer etter oss.
Denne teksten er tidligere publisert i Molo – idéhistorisk tidsskrift nr 9, 2019.
