Perspektiver på miljø i østlig ortodoks tradisjon – Del 1 av 3 (del 2 og del 3)
I første Mosebok kapittel 2 kan vi lese at Gud tok mennesket «og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den.»1 Ideen om menneskehetens forvalteransvar for jorden er med andre ord sentral i den jødisk-kristne tradisjonens eldste opphavsmyte. Fokuset på teologi om miljø- og naturvern har økt i møte med miljøutfordringer og den voksende trusselen fra global oppvarming.
Likevel er det store forskjeller mellom ulike kristne miljøer i synet på viktigheten av miljøspørsmål. Om det er noen vits i å ta vare på jordkloden kommer nemlig an på hva man tror kommer til å skje med den når dommedag kommer. Dersom jeg tror at etterlivet kun er en åndelig tilværelse, eller at Gud kaster den gamle kloden på skraphaugen for så å lage en helt ny, så er det ikke så farlig om vi gjør uopprettelig skade. Det viktige er jo å få med sjeler til himmelen! Slik kan tankerekken fort gå i flere lavkirkelige eller folkelige kristne miljøer. Men dersom det er som store deler av fagteologien hevder, blant annet representert ved den anglikanske teologen N. T. Wright, at det er dette universet og denne kloden som skal fornyes og gjenopprettes av Gud, og at det derfor er her vi skal leve videre i all evighet, blir plutselig miljøengasjement og bærekraftig bruk av ressurser sentralt for det kristne budskapet.2
Vesten og Østen
I vestlig kultur har forestillingen om jordens gjenopprettelse tapt terreng, og ideer som «det moderne prosjektet», kapitalisme og konsumerisme har unektelig satt sitt preg på hvordan vi tenker om forholdet mellom menneske og natur. Derfor kan det være interessant å oppdage at det innen østlig kristendom finnes en lang tradisjon med en dypt utviklet teologi knyttet til menneskets forhold til skaperverket, relativt upåvirket av vestlig opplysningstid og modernitet. Ideer og holdninger fra denne tradisjonen kan gi nye perspektiver på forholdet mellom mennesket og natur, og kan også vise seg å være en ressurs for hvordan vi kan møte miljøutfordringene vi står overfor i dag.
Etter Vestromerrikets fall i 476 e.Kr. oppsto det et kulturelt og språklig skille i den kristne kirken, og på bakgrunn av de teologiske uenighetene i det som kalles filioque-striden, ble kirken offisielt delt i øst og vest i år 1054. Østkirken, også kalt den Ortodokse kirke, er organisert i flere selvstyrende nasjonale kirker med hvert sitt overhode og hierarki, hvor erkebiskopen av Konstantinopel ansees som den fremste blant likemenn.
Ortodoks teologi er i hovedsak basert på kirkefedrene, det vil si oldkirkens mest sentrale tenkere og teologer. Kirkefaderen Maximos Bekjenneren som levde og virket på 600-tallet i Det bysantinske riket, regnes som en av de største teologene innen østkirken. Filosofiprofessor ved UiO Torstein Tollefsen har argumentert for at det han kaller Maximos’ kristosentriske kosmologi viser en sammenheng mellom frelse og kosmos som gir en sterk motivasjon til bry seg om miljøet.3
Kristus i sentrum
Maximos’ kristosentriske kosmologi handler om en forståelse av verden hvor hele kosmos både springer ut av og blir gjenopprettet av Jesus Kristus. I motsetning til gnostiske eller nyplatonske strømninger, som blant annet hos den tidligere kristne tenkeren Origenes i det tredje århundre, så ikke Maximos det fysiske skaperverket som ondt eller et midlertidig middel for menneskehetens oppdragelse. Skaperverket var heller ikke skapt kun for fellesskapet mellom Gud og mennesker, men for at Gud skulle ha fellesskap med totaliteten av hele skaperverket.4 Naturen eller skaperverket er altså ikke til for menneskenes skyld, men for sin egen skyld. Og menneskeheten selv må forstås som en del av skaperverket som helhet.
I begynnelsen av Johannesevangeliet identifiseres Jesus med det greske begrepet «logos», til norsk oversatt med «ordet», og det står at «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.»5 «Logos» har ingen god direkte oversettelse på norsk og innebærer flere betydninger som blant annet ord, orden eller rasjonelt prinsipp. For Maximos ble dette begrepet sentralt fordi han anså det som at alt som er skapt, har sitt eget logos, sin egen ordnethet eller prinsipp. Alle disse logoi har sitt opphav i Jesus som er Guds logos.
Når menneskeheten falt bort fra Gud feilet de med å oppfylle sitt logos. De sluttet å være slik de var ment til å være. Når Jesus, den tredje personen i treenigheten, ble menneske, så forente han den guddommelige og den menneskelige natur i én person (eller mer presist i én hypostasis som det kalles i teologiske termer). Nøyaktig hvordan dette henger sammen kommer jeg ikke til gå mer inn i her, men resultatet av denne foreningen er angivelig at det menneskelige logos på en eller annen måte er blitt gjenopprettet. Og gjenopprettelsen av det menneskelige logos setter mennesker i stand til å bli slik de var ment til å være, det vil si å bli lik Jesus.6
Alle tings gjenopprettelse
Poenget til Maximos er at Jesus ikke kun gjenoppretter det menneskelige logos, men alle tings logos.7 På denne måten kan man tenke at det også er sider av skaperverket som, kanskje grunnet menneskelig vanskjøtsel, ikke er slik de er ment til å være. Jesus kommer da for å frelse, gjenopprette og forene hele skaperverket med seg selv. For alt er jo skapt ved han. Derfor er det ikke slik at Jesus kommer for å frelse mennesker, men for å frelse hele skaperverket hvor mennesket er og forblir kun en del av en større helhet.
Mennesket, som skapt i Guds bilde, er ifølge Maximos et mikrokosmos og en mellomledd mellom Gud og resten av skaperverket. Mennesket er satt i en spesiell posisjon til å ha ansvar for å ta vare på å kultivere verden som er dets hjem. Så dersom mennesket lever etter sitt logos, slik Gud har ment det til å leve, følger det naturlig at det viser omsorg for naturen og miljøet.8 Som Tollefsen skriver: «To care for our fellow men, for animals, trees, springs, and so on is to move in the direction of the blessed life.»9
Denne teksten er tidligere publisert i Molo – idéhistorisk tidsskrift nr 9, 2019.
- 1 Mos 3:15
- Nicholas Thomas Wright, Surprised by Hope, London: SPCK, 2007, 278.
- Torstein Theodor Tollefsen, «The Mystery of Christ as a Key to the Cosmology of St. Maximus the Confessor», Studia Patristica Vol. XLII, 2006, 256.
- Ibid. 256.
- Joh 1:3
- Det er den Ortodokse frelsesforståelsen at mennesker settes i stand til å bli lik Gud. Denne prosessen kalles guddommeliggjørelse. Hos Maximos forstås dette som at vi skal bli lik Gud i alt annet enn hans vesen. I praksis innebærer dette at vi blir lik Jesus, men ikke at vi blir til Gud selv på samme måte som Jesus også var Gud selv
- Tollefsen, «The Mystery of Christ as a Key to the Cosmology of St. Maximus the Confessor», 256.
- Ibid. 258.
- Ibid. 258.
