Du kjenner øyeblikket. Øyeblikket rett før du gjør noe du vet du ikke burde. Og du vet det. Det er en stille indre stemme, noe dypt inne i deg, som sier deg at dette ikke er til det beste. Likevel vender du deg fra den. Velger å overse. Slik sløves samvittigheten. Valg etter valg.
Sokrates påsto han hadde et guddommelig tegn. En såkalt daimon, en åndelig kraft, som sa ifra i enhver situasjon dersom det var noe han ikke skulle gjøre. Hemmeligheten var at han alltid fulgte den stemmen.
Det er et paradoks at vi ikke gjør det vi selv mener eller forstår som det som er rett. Hvorfor i all verden gjøre motsatt av det man selv mener man burde gjøre? Platon mente derfor at dette var umulig. Men det synes å stemme dårlig med vår erfaring. Eller så kan man tenke at noe i øyeblikket får oss til å tro noe annet enn det vi dypest sett egentlig vet.
Det virker uansett som et mysterium. Hvorfor gå imot seg selv? Kanskje kan man skylde på tankeløshet, dårlige vaner eller press fra omgivelsene. Kanskje bunner det i bitterhet, selvforakt eller feighet.
Resultatet blir som Paulus beskriver i brevet til romerne: “Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.”(Rom 7:19)
Men hva om vi begynte å lytte til denne stemmen? Hva om vi begynte å stoppe opp og kjenne etter? Kanskje den etter hvert blir lettere å høre. Litt etter litt. Og selv om den ikke alltid har rett, kanskje hadde vi følt oss som bedre, helere mennesker. At vi tross alt forsøkte vårt beste.
Forsøk å se det for deg; hvordan kunne livet ditt sett ut dersom du konsekvent fulgte din egen samvittighet i hvert eneste valg du tok?
