Nostos – tilbake til lyset og livet

Athene avslører Ittaka til Odyssevs, av Giuseppe Bottani (1717-1784)

Hva er det som dypest sett får oss til å stå opp på morgenen? Skaffe en utdannelse, gå på jobb, søke etter vennskap, en partner og familie? Jeg tror en av de dypeste lengslene i et menneskes liv er å finne et sted å høre hjemme. Et sted hvor man opplever trygghet og tilhørighet. Hvor man er en del av noe større enn seg selv og blir verdsatt for den man er.

Nostos er et begrep fra den greske antikken som betyr hjemkomst. Det var et sentralt motiv i sanger og fortellinger, kanskje mest tydelig representert i Homers episke dikt Odysseen. I Odysseen finner vi fortellingen om Odyssevs som må overvinne diverse farer og hindringer for å komme hjem til sin familie og sitt kongedømme på øya Ittaka, etter å ha kjempet i trojanerkrigen. Med all sin kløkt og snarrådighet må han komme seg ut av vanskelige situasjoner, mens vi gjennom det hele kan kjenne hans såre lengten etter å komme hjem. Han kan se sitt hjemland men blir blåst av sted, reiser til underverdenen for å spørre om råd, sier nei til evig liv sammen med en vakker gudinne. Slike fortellinger fanger oss. Dersom vi forstår hva det er ved Odyssevs som gjør han istand til å komme hjem, så kanskje vi også kan klare det.

Den språklige opprinnelsen til ordet nostos er den indoeuropeiske roten nes, som betyr å vende tilbake til lyset og livet. De fleste som har opplevd vanskeligheter vil kunne kjenne igjen noe av hva som ligger i dette. For den som strever er det dette det lengtes etter.

I nyplatonismen fantes ideen om at all eksistens springer ut fra Det ene og inneholder en lengten og en bevegelse tilbake til Det ene. Augustin, som var sterkt påvirket av nyplatonismen, tolket Det ene som kristendommens Gud og uttrykte noe av denne lengselen da han skrev “Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg”.

Kan hende springer denne ideen ut av en tanke om en lykkelig urtilstand, en tilstand der ting er som de skal, og at et hvert menneskesinn bevisst eller ubevisst lengter etter dette. Ifølge Freud kommer dette av en lengsel tilbake til barndommen. I det man blir voksen taper man den tryggheten og omsorgen man fikk av sine foreldre som barn. Ideen om Gud blir da, for Freud, et farssubstitutt skapt av disse lengslene i underbevisstheten. Litteraturviteren og forfatteren C.S. Lewis syntes å se en annen forklaring av disse lengslene. Slik som mat oppfyller vår lengsel etter å spise, og slik vann oppfyller en andunges lengsel etter å svømme er det nærliggende å tro at det finnes et objekt eller en mulig oppfyllelse for vår lengsel.

Surely a man’s hunger does prove that he comes of a race which repairs its body by eating and inhabits a world where eatable substances exist. In the same way, though I do not believe (I wish I did) that my desire for Paradise proves that I shall enjoy it, I think it a pretty good indication that such a thing exists and that some men will. – C.S. Lewis

Nostos kan også bety selve sangen om hjemkomsten. Beretningen om helten som vender hjem og kommer tilbake til lyset og livet. På denne bloggen vil jeg forsøke å utforske temaer knyttet til det å være et menneske på søken etter tilhørighet, lyset og livet. Innleggene vil variere noe i innfallsvinkel og vil nok også appellere ulikt til forskjellige lesere, men med et mål om at det skal være interessant og lesverdig for både hodemennesker og hjertemennesker, og uavhengig om du kjenner deg mest igjen i Freud eller i Lewis.