Nόστος

Du kjenner øyeblikket. Øyeblikket rett før du gjør noe du vet du ikke burde. Og du vet det. Det er en stille indre stemme, noe dypt inne i deg, som sier deg at dette ikke er til det beste. Likevel vender du deg fra den. Velger å overse. Slik sløves samvittigheten. Valg etter valg.

Sokrates påsto han hadde et guddommelig tegn. En såkalt daimon, en åndelig kraft, som sa ifra i enhver situasjon dersom det var noe han ikke skulle gjøre. Hemmeligheten var at han alltid fulgte den stemmen.

Det er et paradoks at vi ikke gjør det vi selv mener eller forstår som det som er rett. Hvorfor i all verden gjøre motsatt av det man selv mener man burde gjøre? Platon mente derfor at dette var umulig. Men det synes å stemme dårlig med vår erfaring. Eller så kan man tenke at noe i øyeblikket får oss til å tro noe annet enn det vi dypest sett egentlig vet.

Det virker uansett som et mysterium. Hvorfor gå imot seg selv? Kanskje kan man skylde på tankeløshet, dårlige vaner eller press fra omgivelsene. Kanskje bunner det i bitterhet, selvforakt eller feighet.

Resultatet blir som Paulus beskriver i brevet til romerne: “Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.”(Rom 7:19)

Men hva om vi begynte å lytte til denne stemmen? Hva om vi begynte å stoppe opp og kjenne etter? Kanskje den etter hvert blir lettere å høre. Litt etter litt. Og selv om den ikke alltid har rett, kanskje hadde vi følt oss som bedre, helere mennesker. At vi tross alt forsøkte vårt beste.

Forsøk å se det for deg; hvordan kunne livet ditt sett ut dersom du konsekvent fulgte din egen samvittighet i hvert eneste valg du tok?

Hva er det som dypest sett får oss til å stå opp på morgenen? Skaffe en utdannelse, gå på jobb, søke etter vennskap, en partner og familie? Jeg tror en av de dypeste lengslene i et menneskes liv er å finne et sted å høre hjemme. Et sted hvor man opplever trygghet og tilhørighet. Hvor man er en del av noe større enn seg selv og blir verdsatt for den man er.

Nostos er et begrep fra den greske antikken som betyr hjemkomst. Det var et sentralt motiv i sanger og fortellinger, kanskje mest tydelig representert i Homers episke dikt Odysseen. I Odysseen finner vi fortellingen om Odyssevs som må overvinne diverse farer og hindringer for å komme hjem til sin familie og sitt kongedømme på øya Ittaka, etter å ha kjempet i trojanerkrigen. Med all sin kløkt og snarrådighet må han komme seg ut av vanskelige situasjoner, mens vi gjennom det hele kan kjenne hans såre lengten etter å komme hjem. Han kan se sitt hjemland men blir blåst av sted, reiser til underverdenen for å spørre om råd, sier nei til evig liv sammen med en vakker gudinne. Slike fortellinger fanger oss. Dersom vi forstår hva det er ved Odyssevs som gjør han istand til å komme hjem, så kanskje vi også kan klare det.

Den språklige opprinnelsen til ordet nostos er den indoeuropeiske roten nes, som betyr å vende tilbake til lyset og livet. De fleste som har opplevd vanskeligheter vil kunne kjenne igjen noe av hva som ligger i dette. For den som strever er det dette det lengtes etter.

I nyplatonismen fantes ideen om at all eksistens springer ut fra Det ene og inneholder en lengten og en bevegelse tilbake til Det ene. Augustin, som var sterkt påvirket av nyplatonismen, tolket Det ene som kristendommens Gud og uttrykte noe av denne lengselen da han skrev “Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg”.

Kan hende springer denne ideen ut av en tanke om en lykkelig urtilstand, en tilstand der ting er som de skal, og at et hvert menneskesinn bevisst eller ubevisst lengter etter dette. Ifølge Freud kommer dette av en lengsel tilbake til barndommen. I det man blir voksen taper man den tryggheten og omsorgen man fikk av sine foreldre som barn. Ideen om Gud blir da, for Freud, et farssubstitutt skapt av disse lengslene i underbevisstheten. Litteraturviteren og forfatteren C.S. Lewis syntes å se en annen forklaring av disse lengslene. Slik som mat oppfyller vår lengsel etter å spise, og slik vann oppfyller en andunges lengsel etter å svømme er det nærliggende å tro at det finnes et objekt eller en mulig oppfyllelse for vår lengsel.

Surely a man’s hunger does prove that he comes of a race which repairs its body by eating and inhabits a world where eatable substances exist. In the same way, though I do not believe (I wish I did) that my desire for Paradise proves that I shall enjoy it, I think it a pretty good indication that such a thing exists and that some men will. – C.S. Lewis

Nostos kan også bety selve sangen om hjemkomsten. Beretningen om helten som vender hjem og kommer tilbake til lyset og livet. På denne bloggen vil jeg forsøke å utforske temaer knyttet til det å være et menneske på søken etter tilhørighet, lyset og livet. Innleggene vil variere noe i innfallsvinkel og vil nok også appellere ulikt til forskjellige lesere, men med et mål om at det skal være interessant og lesverdig for både hodemennesker og hjertemennesker, og uavhengig om du kjenner deg mest igjen i Freud eller i Lewis.

På huden bærer vi arr.

Om det er levninger etter kviser du ikke klarte å la være i fred eller den gangen du brant deg på stekepannen. Merker som blir en del av deg. Det er ikke noe å gjøre med. Med ett de er der må du akseptere at de varer livet ut.

Noen har flere arr enn andre. Noen er små, andre store. Det finnes arr som vitner om dramatiske hendelser. En ulykke. Et overfall. Eller en operasjon, hvor noen har måttet skjære opp for å helbrede noe som var sykt.

Etter en stund legger vi ikke merke til det. Til vi står nakne fremfor et annet menneske, og for et øyeblikk ser oss selv gjennom den andres øyne. Eller til vi stiller oss opp fremfor speilet og gransker oss selv. Ser oss selv slik vi er. Å påstå at det er noe vakkert ved arr blir fort sentimentalt selvbedrag. Er vi ærlige opplever vi snarere bitterhet eller resignasjon. For hva om ting var annerledes? De kunne jo vært det. Det er lett å ønske seg tilbake til blanke ark. Til tiden da det var mulig for ting å bli annerledes. I beste fall kan man oppnå en slags aksept.

Men en ting er sikkert.
Vi kommer oss ikke gjennom dette livet uten arr.

En metode for å holde en diskusjon givende er å kontinuerlig stille spørsmål. Dette var fremgangsmåten til den antikke filosofen Sokrates. Med velvalgte spørsmål stikker Sokrates hull i dårlig argumentasjon og selvmotsigelser helt til de han samtaler med innser at de egentlig ikke vet hva de prater om. Selv om Platons dialoger om Sokrates ofte ender i forvirring, så har man lært noe underveis. Teksten har fått leseren til å begynne å tenke selv, og oppfordrer til å tenke videre. For ved å stille spørsmål håpet Sokrates å komme til bunns i en problemstilling og ende opp med sannheten. Han kritiserte som kjent sofistene for å ta betalt for å argumentere for hva enn det skulle være. For Sokrates var det sannheten som var det viktigste. Har man sannheten som mål forsvinner en del av utfordringene som ble diskutert i forrige innlegg. Da handler det ikke lenger om hvem som har rett, men om å forsøke å komme frem til noe sant.

Sokrates ønsket også at den han snakket med skulle komme frem til sannheten, og selv kalte han sin metode for jordmorkunst. Idéen var at Sokrates gjennom spørsmål skulle hjelpe å få frem kunnskapen som på et hvis allerede fantes i den andre. Man trenger ikke godta Platons gjenerindringslære for å forstå at det er noe i denne måten å tenke på. Det man selv klarer å tenke seg frem til virker mer overbevisende enn hva andre måtte mene og påstå. På den måten får man også et eierskap til sine egne oppfatninger.

Ofte er det også slik at man befinner seg på ulikt nivå hva gjelder kunnskap og innsikt i et emne. Istedenfor å bli frustrert over andres inkompetanse og kreve at de skal lese seg opp på akkurat det man selv har lest, mener jeg at det er den kunnskapsrike sitt ansvar å dele av sin kunnskap på en god måte. For i gode diskusjoner hjelper man hverandre til å tenke. Skulle en uenighet oppstå, og man mener at man selv har rett, burde man anta at man selv har forstått noe den andre ikke har forstått. Dersom man virkelig ønsker at den andre skal komme til forståelse, da er det ens egen oppgave å vise veien på en måte som er hensiktsmessig. Dette kan sees som en form for det Kierkegaard beskrev som hjelpekunst:

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.

Og hvilken måte er bedre egnet til å finne ut hvor den andre er enn å stille spørsmål? “Hva er det du mener? Hvorfor mener du det? Hvordan henger dette sammen?” Så neste gang du befinner deg i en diskusjon, hvorfor ikke forsøke for hvert innlegg å få inn et spørsmål eller to?

I diskusjoner har vi lett for å bli ivrige i det vi prøver å overbevise den andre. Vi slår hverandre i hodet med de påstander vi selv har kommet frem til og er ofte blinde for det vi selv tar for gitt. Et kjennetegn ved slike diskusjoner er at de sjelden kommer noen vei. Det vil si på slutten av dagen holder alle de samme standpunktene de hadde fra før. Det finnes til og med forskning som tilsier at vi holder dem sterkere enn tidligere.

Hva er egentlig vår motivasjon når vi vil overbevise den andre eller forsvare vår egen posisjon? Det er lett å skjule seg bak altruistiske motiver, det vil si motiver som tilsier at vi vil det gode for den andre eller at det er til det beste for verden generelt. Her mistenker jeg at det er lett å lure seg selv. For selv om dette noen ganger skulle være tilfelle kan det vanskelig forklare de følelsene det bringer frem i oss når diskusjonen blir opphetet. Dette handler nok mer om oss selv enn den andre, og kanskje ikke så mye om verden generelt.

En uenighet kan utfordre vårt bilde av oss selv. Vår selvforståelse er sterkt knyttet opp til våre oppfatninger. Disse oppfatningene finnes i et slags nettverk der noen er mer eller mindre sentrale og henger sammen på ulike måter. Dersom man dytter borti en sentral oppfatning, en som selvet identifiserer seg sterkt med, vil selvet som en naturlig respons aktivere følelser og tanker til sitt forsvar. Et slikt forsvar skjer som oftest uten at vi er klare over det.

Så til motivasjonen bak det å aktivt ville overbevise andre. Som psykologen Jordan Peterson forklarer er folks oppfatninger om verden grunnleggende for hvordan man oppfører seg i den. At man har felles oppfatning av hvordan verden er og bør være, hva som er godt og verdifullt og hvordan man skal forholde seg til hverandre, er grunnleggende for å kunne leve sammen. Dersom du og jeg ikke deler de samme rammene av forståelse for situasjonen blir alt uforutsigbart. Vi kommer i en tilstand av kaos. Og i kaos finnes muligheten for å gå under. Dette kan blant annet hjelpe til å forstå fristelsen til å identifisere seg med en ideologi. En ideologi tilbyr gruppetilhørighet, og gruppetilhørighet er livsviktig.

Finnes det noe å lære av dette? En grunnleggende holdning jeg tror er nødvendig for gode diskusjoner er å være åpen for at man selv kan ta feil. Man må med andre ord være villig til å gi opp eller sette oppriktige spørsmålstegn ved egne oppfatninger. Dette kan sees som del av et grunnleggende prinsipp for personlig vekst og utvikling i seg selv; Man må være villig til å la deler av seg selv dø for å kunne gjenoppstå som noe bedre, klokere eller mer kompetent. Dette krever ydmykhet og en erkjennelse av begrensningene til vår egen kunnskap. For i tillegg til det vi vet og det vi ikke vet, finnes også kategorien “det vi ikke vet at vi ikke vet”. Og hvor stor den er, er det umulig å vite.

Neste del vil handle om et forslag til en mer konkret fremgangsmåte for å fremme gode diskusjoner og samtaler.

Følelsen av å ikke være god nok kan holde en tilbake. Det er perfeksjonismens forbannelse. Men man kommer ingen vei hvis man aldri setter i gang, og ingen er mestere i det samme de begynner med noe.

Kan problemet være en mangel på ydmykhet? Ens opphøyde selvbilde passer dårlig overens med det middelmådige produktet eller prestasjonen man har produsert, selvbildet utfordres og man kaster fra seg hele prosjektet. Det nådde ikke opp til den urimelige standarden man selv hadde satt.

En professor sa nylig i et seminar at dersom man skal bli god til å skrive semesteroppgave, er det kun én ting som gjelder og det er å skrive mange semesteroppgaver. All studering om hvordan å skrive gode semesteroppgaver er bortkastet tid. Han nektet til og med å nevne de vanligste feilene studenter begår, for vi kom til å begå dem uansett. Bedre å ta tak i dem etterhvert.

Jeg tror det er en sannhet i dette. Det handler i grunnen om prøving og feiling. Og alt som står i veien er ens eget ego. Kanskje det handler om å tørre å være seg selv. Være sårbar. Tørre å være dårlig.

Dette innlegget kunne for eksempel vært bedre, men det er litt av poenget. For som Chesterton skriver: «If a thing is worth doing, it is worth doing badly.»